Det kjennes ut som noen slår føttene mine med en hammer. Dunk, dunk, dunk. Konstant, sier Therese Falk.
– Andre ganger kan smerten sitte i skambeinet. Da får jeg følelsen av at noen vrir opp muskulaturen min som en vaskeklut, fortsetter hun.
– Men det skjer først etter en del timer.
Therese Falk snakker om løpene sine som varer i et helt døgn. Hun snakker om smerten, men mest av alt om hvor sterk hun føler seg når hun løper og hvor rørt hun kan bli av sine egne krefter. Noen ganger blir hun så rørt at hun gråter mens hun løper.
Det startet med et maraton i 2012. Det skulle være hennes første og siste, men følelsen hun fikk da hun kom i mål var så god at hun måtte gjenta det.
Besettelse
Året etter var ikke fullmaratonlengde på 42 kilometer lenger nok for Falk. Hun måtte ha flere kilometer, mer smerte og mer glede. Hun meldte seg på sitt første ultraløp på 50 kilometer. Så ble det 80 kilometer. Og 100. Før hun bestemte seg for å løpe så langt hun klarte på 24 timer. Det ble over 200 kilometer den første gangen.
– Jeg fortsatte fordi jeg kunne. Fordi jeg var god på det. Og fordi jeg følte mestring, sier Falk.
I november 2021 kapret hun plassen som Europas beste kvinne på 24-timersløp. 261,17 kilometer løp hun på Bislett stadion. Hun hadde tidenes kjærlighetssorg etter å ha brutt med kjæresten sin gjennom 18 år.
– Jeg er skjør og har alltid følt masse, men jeg klarer å bruke det som en fordel. Jeg gidder ikke å være flau for at jeg lever med hele meg, sier Falk og legger til at hun har mørke tanker iblant, men at det absolutt ikke går under kategorien depresjon.
– Jeg har blitt mye sterkere mentalt av å løpe. Når du løper i ett døgn i strekk, har du klart å komme deg opp av kjelleren veldig mange ganger før du er ferdig med løpet. Det er en følelse du lærer deg å håndtere.
Psykisk styrke
Psykisk styrke er det avgjørende for å klare ett døgn med løping, sier Falk.
– Det hjelper ikke en dritt å være topptrent om du ikke er sterk nok i skallen akkurat det døgnet du løper. Du må ha vilje og trass, hvis ikke blir du din egen verste fiende og psyker deg selv ut.
Therese Falk slår de aller fleste menn i Norge i ekstremsporten døgnløping. Det gjør hun med en BMI som aldri har vært i nærheten av nedre del av skalaen. Hun har aldri fulgt en treningsplan og spiser både burgere og smågodt så ofte hun vil. Flere har sagt til henne at hun vil prestere enda bedre om hun går ned fem til ti kilo, men det fnyser hun av. Hun vil heller ha muskler enn å være radmager. I løpet av de siste elleve årene har det på det meste blitt 22 maraton og ti ultraløp. I 2021 løp hun tre 24-timersløp på fem måneder.
– Hvorfor ringer ikke Olympiatoppen meg for å ta blodprøver?! Jeg bør jo være en fascinerende case, sier Falk og ler.
Det er ikke lenge siden det beste hun visste var å dra på kviss og drikke øl med begge hender. Og hun røyka fast til røykeloven kom.
– Jeg gjør alt etter innfallsmetoden og med stor lyst, oppsummerer Falk.
Konkurrentene
Dessuten jobber Therese Falk fullt som lektor på Fagerborg skole. Flere av de konkurrerende mennene har ultraløp som sin fulltidsgeskjeft. De investerer hardt med både tid og penger i å bli best, forteller Falk. Den dyreste klokka, de feiteste skoene. Det er klart de blir sure på en sånn som henne, som ikke bryr seg om sånt. Det skjønner Falk godt. Når de møter henne på startstreken før et løp, måler de henne opp og ned:
– De ser på meg som om jeg ikke er verdig til å være framme i feltet. Og så stiller de seg eplekjekt foran meg med breie skuldre, sier Falk.
Men den holdningen straffer seg, for da plukker hun dem ned en etter en, når løpet er i gang, med sin trass, vilje og mentale styrke. En gang ropte hun til noen av dem at de måtte løpe på, for nå var oppvarmingen ferdig.
Jesus og hjemmebrent
Therese Falk vokste opp omgitt av fjell på øya Hareid utafor Ålesund. Hun likte å se på fjellene, men hadde ikke behov for å bestige dem. Egentlig er hun ganske lat, selv om hun har mye energi, forteller hun. På den sunnmørske øya sto bedehuset og kirka sterkt. Falk hadde valget mellom å bli en del av ten sing-koret som sang «Jesus er stor» eller hekte seg på gjengen som hang ved terminalbygget på ferjekaia og drakk hjemmebrent på lørdager. Hun valgte begge. Venninnene sine fra barndommen har hun fortsatt.
– Det er noen av de smarteste folkene jeg vet om. Vi var feminister og sosialister og startet vår egen fraksjon av Natur og Ungdom, som vi kalte Spiren.
På 8. mars i år var det Falk som holdt tale på Hareid. Og i fjor, da kongefamilien besøkte hjemøya, ble hun også spurt om å si noen ord.
– Jeg synes det var rørende. Jeg er rappkjefta og har kritisert enkelte der hjemme litt for høylytt, så jeg var sikker på at de skulle velge en mannlig frontsanger på 60 år fra kirkekoret, sier Falk som nå har bodd i Oslo i nærmere 30 år.
Vil løpe aleine
Etter bruddet og Bislett-rekorden har ikke Falk klart å finne en ny mann som har gitt henne lyst til å gi opp eneboertilværelsen. Innimellom får hun meldinger fra menn som mener at de er ment for hverandre fordi de begge trener. De kan komme med gode kostholds- og treningstips. Husker hun å spise nok egg om morgenen? Kanskje hun skulle prøvd seg som treningsinfluenser?
– Herregud, dritkjedelig. Livet mitt er jo mye mer enn trening. Jeg vil ikke ha noen løpende ved siden av meg i time etter time. Jeg vil løpe aleine og høre på de pompøse balladene mine i fred.
For akkurat det er ett av triksene Falk bruker for å holde motivasjonen oppe når hun løper. Hun hører på musikken hun har hatt et sterkt forhold til siden hun var på korpsleir som elleveåring: Michael Boltons «Lean on me» og Westlifes «Flying Without Wings». Men den som går aller mest på repeat er forholdsvis nyoppdagede Erlend Ropstad med «Det er vår stillhet jeg behøver».
– Jeg kan høre på den sangen 250 ganger på rad. Jeg vet at det er ko-ko, men det er noe med knekken i stemmen hans. Og tekstene. Jeg lever meg veldig inn i det han synger. Det gjør jeg med alle de pompøse balladene mine. De får meg til å lulle meg inn i masse fine tanker, sier Falk.
På den måten klarer hun enda flere løpeskritt når også hennes hode fylles av negative tanker av typen: «Det er ikke en kjeft som bryr seg om hvor mange kilometer du løper. Du er helt idiot som fortsetter å løpe.»
Nå har Falk fått påvist langcovid. Ord faller ut av setningene. Hukommelsen svikter, og hun klarer ikke å konsentrere seg like bra som før.
– Det har vært brutalt. Jeg har vært møkkadårlig, sier Falk.
På det verste løp hun i maks 15 minutter før hun måtte hvile ut på sofaen resten av dagen. Meditasjon og badstue har hjulpet. Og i våres begynte hun på boksing. Kanskje åpner hun sin egen versjon av fight club på sikt.
Nylig prøvde Falk seg på et nytt 24-timersløp i Hell, utenfor Trondheim. Hun ville vise kroppen hvem som egentlig bestemmer. Men det ble i grunnen et helvete. Etter «bare» seks timer begynte de negative tankene å komme. De skal i hvert fall ikke melde seg før hun er godt over halvveis. Ikke engang Ropstads tekster kunne hjelpe henne videre.
– Jeg tenkte at det ikke var noe gøy i det hele tatt. Jeg ville heller stå på tribunen sammen med trønderne som skålte, koste seg og heiet meg fram, sier Falk som brøt etter 12 timer.
– Men jeg skal ikke slutte å løpe. Jeg skal bare tilbake til der jeg var da jeg startet. Helt uten forventning om prestasjon.