I Klassekampens leder lørdag 17. juni gir redaktør Mari Skurdal klimaminister Espen Barth Eide (Ap) en solid salve. Dette fordi Barth Eide i en kommentar antyder at «lave klimakutt» i Norge for en del skyldes at mange tviler på at økte CO₂-utslipp skyldes menneskelig aktivitet.
Kritikken av Barth Eides utsagn var høyst berettiget. Men Skurdal serverer i samme leder en svært spesiell beskrivelse av utviklingen i norske klimautslipp. Dette unnskylder ikke Barth Eides forøk på å vri seg unna det spørsmålet han fikk, men Skurdal bidrar til en fortelling om utviklingen i norske klimautslipp som er høyst tvilsom.
Skurdals måte å bruke tall på faller pent inn i det narrativet som en del aktører bevisst bidrar til, nemlig at Norge er en sinke i det å få klimautslippene ned, sammenlignet med EU og med Sverige spesielt. Hun skriver blant annet dette: «Vårt klimamål er at vi skal kutte minst 55 prosent av utslippene sammenliknet med 1990-nivået. Hvor står vi i dag? Vi har kuttet 4,7 prosent siden 1990. I fjor var nedgangen på skarve 0,5 prosent.»
Dette ser umiddelbart ut som svake tall. Men statistikk kan som kjent brukes til så mangt. De som er mest opptatt av å fortelle at Norge er en sinke på dette området, er MDG, SV og NHOs «Fornybar Norge». De forteller ikke at vi i Norge ifølge SSB nå er 29,6 prosent flere enn det vi var i 1990. Og utslipp har som kjent nær sammenheng med antall mennesker i et land. Sett mot økningen i folketall, er norske utslipp per innbygger redusert med vel 26 prosent siden 1990.
I 1990 var utslippene i Tyskland 16 tonn per innbygger, mens de i Norge var 10 tonn. Norske utslipp er nå nede på cirka 7,5 tonn per innbygger per år. De som har tilgang på relevante tall, kan finne ut hvor Tysklands tall nå ligger. For å komme ned på norsk nivå, må Tyskland ha redusert utslippene per innbygger med over 50 prosent siden 1990.
De som er opptatt av å krisemaksimere utslippstallene, forteller heller ikke noe om at norsk prosessindustri har redusert sine klimautslipp med 30 prosent siden 1990, samtidig som produksjonen er doblet. Vi har i dag verdens reneste prosessindustri. Samtidig har både forrige og sittende regjering ført en energipolitikk som har som konsekvens at denne industrien allerede er begynt å forlate landet.
Og hva med henvisningene fra flere om at Sverige er så mye bedre på å redusere utslipp? Her kan igjen statistikk og regnemetoder forkludre en reell sammenligning. Sverige har for eksempel kuttet oljefyring i stor skala til fordel for biopellets. Vipps, så går svensk utslippsstatistisk ned, fordi bioenergi i EUs klimaregnskaper regnes som nullutslipp. Men det er i et 100-års perspektiv. I det korte perspektivet, fram til 2030 for eksempel, gir den svenske overgangen fra olje til bio i reelle tall en dramatisk økning i utslippene. Bioenergi har høyere klimautslipp enn kull, og langt høyere enn olje!
Et annet forhold som også spiller inn, er at Norge ikke følger EUs modell for å regne inn CO₂-opptak i skog, som Sverige selvsagt gjør. Hadde vi gjort det, ville «klimamålet» for 2030 allerede vært nådd.
Til slutt: I 2022, da vi ifølge Skurdals leder hadde et utslippskutt «på skarve 0,5 prosent», ble gassproduksjonen vår økt med like mye energi som all norsk vannkraft gir, for å hjelpe Europa etter bortfallet av russisk gass. Det ga store økte utslipp fra gassproduksjonen, noe vi altså kompenserte med kutt andre steder.
Hvem er det som har interesse av at Norge skal framstilles som en klimasinke? Det er lett å svare på: Først og fremst vindkraftbransjen, organisert i NHOs landsforening med det noe spesielle navnet «Fornybar Norge». Den ledes av tidligere olje- og energiminister Åslaug Haga. Ved siste årsskifte fusjonerte hun sin bransjeorganisasjon for vindkraft (Norwea) inn i NHOs Energi Norge, og ble sjef for hele kraftbransjens interesseorganisasjon «Fornybar Norge» i NHO.
For tiden pågår det en omfattende kampanje for å få åpnet for nye vindkraftverk på land, for at vi ifølge Åslaug Haga skal kunne «nå klimamåla». I den kampanjen får hun og hennes folk nesten ustoppelig stå fram i mediene. Der bruker de «klimamåla» ubehersket for å fremme vindkraftbransjens kommersielle agenda.
Statnett bidrar med stadig mer alarmerende analyser om et kommende kraftunderskudd allerede i 2027, noe «Fornybar Norge» vet å gjenta i alle sammenhenger. Statnett bygger blant annet på energibehovet i nye datasentra, batterifabrikker og hydrogenprosjekter, der ‘fugler på taket-prosjekter’ stables oppå hverandre. I tillegg er Statnetts krisebudskap avhengig av at vi bruker nye 9 TWh strøm fra land til å elektrifisere sokkelvirksomheten, i tillegg til de 9 TWh-ene som allerede går til det formålet. Til sammenligning bruker Oslo 9 TWh pr. år.
Det er på tide at dette uverdige spillet til «Fornybar Norge» blir avslørt. Det burde i alle fall ikke bli promotert på lederplass i Klassekampen.