Det er ille å lese hvordan forfatteren Solveig Aareskjold tolker sin avdøde kollega, dikteren Olaf Bull (1883-1933). 17. juni i Klassekampen skriver hun under vignetten Solveigs salt om egofri sone, og om egen lykke ved å gå på en strand for seg selv: «For første gong sidan tidleg barndom var eg naken under open himmel, og enda meir sorglaus, for eg trong verken mor eller far eller den kjæresten det nettopp var blitt slutt med. Den høge sola lyste velsigninga over meg. Dei salte bølgene var fule av kjærleik.» Deretter følger en lang jubel over det å befinne seg i sin egen private, såkalt egofrie sone.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn