Det skjedde på en sandstrand i Finnmark i mai. Jeg hadde tatt med ungene på leiting etter liv, ut for å få litt frisk luft mellom familiefestene vi hadde dratt nordover for å delta i. Etter å ha fortalt at de rare små sandhaugene på stranda er bæsjen til børstemarker, lærte jeg ungene forskjellen på grisetang og blæretang. Så la vi oss på en stor stein og så på en liten pytt med strandsnegler i bevegelse, og jeg følte at jeg virkelig fikk pedagogisk uttelling for denne turen.
Etter at åtteåringen fikk det som hun ville, har jeg fått anledning til å tenke sakte om sneglelivets vilkår.
Lever kjæledyret vårt egentlig et verdig liv?
