Akkurat nå

Medynk

For en tid tilbake fant en venninne og jeg en skadet due i Byparken. Mitt første instinkt var medlidenhet. Min venninnes instinkt var å kontakte Fugleadvokatene, en Facebook-gruppe som ligner en legevaktsentral. Gruppen bygger på frivillighet for fugler som har kommet uheldig ut: fugleunger som har falt ut av redet, andunger som beveger seg gjennom bybildet uten foresatt og forslåtte duer. Én ting er fugler. De er tross alt relativt enkle å romantisere. Verre ble det da jeg så et bilde av en byrotte i en pappeske. Rotten fikk være med på kontoret, den ble servert banan og vann mens den ventet på transport til veterinær for eventuell avliving. Man blir fascinert.

Morten Gran

App, app, app!

Da jeg gikk av sykkelen og skulle til å låse den ved universitetet, ble jeg møtt med det. En lav stolpe med en løs og bevegelig «arm» med en påklistret QR-kode som ledet meg rett inn i App Store. Som så mye annet har tida nå kommet for den gamle kodelåsen min, og jeg måtte altså laste ned en helt egen app for å låse sykkelen. Joa, det tok ikke noe særlig mer tid, penger eller energi å tilpasse seg til denne nye sykkellåsapp-ordningen, men hvorfor må jeg nå låse med en app? Hva var galt med sykkelstolpene? Sifrene på kodelåsen har blitt nokså nedslitt, men den fungerer i hvert fall selv når telefonen går tom for strøm. Akk, den fungerer også utmerket uten en smarttelefon. Og den gjør det også lettere å parkere andre steder, uten å måtte laste ned flere andre sykkellåsapper når jeg skal parkere sykkelen min på parkeringsplasser som konkurrentene har erobret. Klart er det kjekt med apper som Ruter-appen, Vipps eller lignende som effektiviserer det å reise kollektivt eller betale gjeld. Men apptimismen forsvinner i det man blir tvunget til å gjøre noe så enkelt som å låse en sykkel gjennom en app.

Monobryhn

Tut og kjør

Det er en særskilt opplevelse å sitte bakpå en bilbergingsbil. Høyt hevet over veibanen, med vinden i håret og et friskt motorstopp i kroppen. Litt som å kjøre en førerløs bil, bare uten de juridiske kvalene. Da jeg en tidlig sommerdag møtte eieren av Volvo V50-en jeg hadde leid på Getaround, hadde jeg ikke sett for meg at nevnte bil få timer seinere ville havarere på E6, et par kilometer fra svenskegrensa. Riktignok hadde jeg leid den billigste bilen jeg kunne finne innenfor Ring 2, men opplevde både fartøyet og dets eier som både tillitvekkende og trivelige. – Er det noe jeg burde vite før jeg kjører av gårde? spurte jeg likevel, for sikkerhets skyld. Mitt nye bekjentskap, for anledningen ikledd havaianas, en åpen skjorte og en rufsete sveis, dro litt på svaret før han gliste og svarte: – Nei, nå tenker jeg at det bare er … tut og kjør! Tut og kjør, altså. Det ble en del av det første, men ikke så mye av det siste.

Pavelius S.