Om ett år runder Kjartan Fløgstad 80. Siden jeg regner med at det da vil bli trangt om plassen, sender jeg ham min hilsen i dag på 79-årsdagen. Det er flere tiår siden jeg sist sendte ham en bursdagshilsen.
Vi møttes tidlig på 1970-tallet i redaksjonen for det venstresosialistiske tidsskriftet Kontrast som Pax forlag utga. Det redaksjonelle fellesskap ble for oss etter hvert også et nært, familiært vennskap. En vinter tidlig på 1980-tallet hadde således familiene Fløgstad/Nore og Slagstad/Gullestad bofellesskap i Paris. Jeg hadde skaffet oss en ganske romslig leilighet i et utpreget borgerlig strøk på Seinens høyre bredd. En dag kom Fløgstad lett oppstemt hjem; han hadde truffet en whiskydrikkende Graham Greene på den lokale baren på hjørnet. Vi drev for øvrig gatelangs omkring i Paris, også med våre tre barn. Barnepasset gikk på deling, gjerne til den nærliggende, sjarmerende Parc Monceau, et samlingssted også for strøkets barne-passende au pair-er.
Fløgstad hadde allerede på det tidspunktet brutt gjennom med sitt monumentale forfatterskap med dets originale sammenveving av folkelig fortellerkunst, karnevalsk fabulering, magisk realisme – og historisk rekonstruksjon. «Dalen Portland» (1977), som hadde gitt ham Nordisk råds litteraturpris, ga stilt sammen med «Fyr og flamme» (1980) en egenartet fortelling om den sosialdemokratiske industrialismens vekst og postindustrielle fall.
I Paris drev Fløgstad på sitt vis med utforskende forarbeider til den militærpolitiske romanen «U3» (1983), som skulle gi ny storpolitisk retning til hans forfatterskap. Selv søkte jeg på denne tiden å komme på sporet av den dubiøse, høyreradikale rettsteoretikeren Carl Schmitt. Til Nytt Norsk Tidsskrift, som jeg etablerte kort tid etter Paris-oppholdet, bidro Fløgstad tidlig med en karakteristisk, samtidsdiagnostisk tekst, «Elvane i Sibir»: fra industrikultur til kulturindustri. Av ulike grunner kom Fløgstad og jeg etter hvert på avstand fra hverandre. Nytt Norsk Tidsskrift ble for Fløgstad «Gammelt Norsk Tidsskrift»; det hørte egentlig hjemme i Universitetets Gamle Festsal. Det var sikkert noe i det.
To større offentlige feider dokumenterte for all verden den nye avstand mellom oss. I 1998 kom det til en skarp kontrovers i Aftenpostens spalter. Opptakten var Fløgstads ideologikritiske avvisning av Bondevik-regjeringens verdikommisjon, «Maskinen i ånda», kalt av Per Fugelli, et av dens medlemmer, «en helsides begravelsesannonse». Jeg søkte på mitt mer eller mindre verdikonservative vis å imøtegå Fløgstad under overskriften «Moses ned fra venstre». Etter Fløgstads «Erkjennelsens fabrikkportar» fulgte min replikk «Erkjennelsens fengselsporter». Slik gikk det videre i dur og moll i noen uker med retoriske finter, som illustrerte at vi begge elsket den ironiserende polemikk med innslag av vestlandsk sarkasme, den ene formet av en Sauda’sk sjømannsindustrialisme, den andre av en Bergen’sk urbanborgerlighet.
I 2004 fikk vår offentlige konfrontasjon en ny omdreining. Utgangspunktet denne gang var et foredrag jeg hadde holdt på «Skjervheimseminaret» på Stalheim hotell om «Nietzsche som sportsfilosof», hvor jeg hadde nevnt Fløgstad i en parentes. Mitt poeng var at fotballens magi «ligger i estetikken» snarere enn i «de symbolske klassekamper». Fløgstad gikk skarpt i rette med mine professorale «vrangførestillingar». Han hadde utvilsomt rett i påpekningen av mine klassesosiologiske blindsoner; heller ikke jeg er fri for begeistringen for egne poenger. Også denne feiden kom til å strekke seg over måneder med Dagsavisen som hovedarena, men med avstikkere til både Morgenbladet og Dagbladet. Avstanden mellom oss ble offentlig sementert.
Min bursdagshilsen i dag har et forlagspolitisk og et personlig forspill. Etter at Pax valgte å inngå i den Gyldendal-styrte fusjonen De Forente Forlag, har jeg flyttet mine titler, gamle som nye, fra Pax til Cappelen Damm. En følge er at («Sporten») (2008) blir splittet i to bøker, med nyskrevne kapitler: «På sporet av en nasjon» og «Den meningsløse sporten » .
«Ringen er sluttet: fra vennskap via splid til forsoning»
For noen uker siden ble jeg operert for ryggprolaps av en av Ullevåls fremragende nevrokirurger. Operasjonen var vellykket, men det var på høy tid. I mer enn ti år har jeg kjempet for å bevare Ullevål sykehus, men dette var mitt første lengre opphold på innsiden. Jeg ble under oppholdet dypt imponert – og takknemlig. Nevrokirurgene var som kjent helt sentrale den 22. juli 2011, da de ifølge Gjørv-kommisjonen gjennomførte livreddende kirurgi i verdensklasse. Det er dette Ullevål noen helsebyråkrater for enhver pris vil jevne med jorden, velsignet først av Høyres Bent Høie, nå til sist av finansteknokraten Svein Gjedrem, statsminister Støre og hans helsepolitiske assistent Ingvild Kjerkol. Slik skal Ullevål, som er regulert for sykehusformål, legges ut til eiendomsspekulanter av typen Ivar Tollefsen, hvis datter tidligere i vinter ble sendt til Sveits med 45 milliarder kroner i reisekassen.
Sykehusopphold gir rikelig anledning til å reflektere over livets gang. De offentlige feider mellom Fløgstad og meg har berørt tema vi begge har vært opptatt av, men det er ved nærmere ettertanke ikke vanskelig å se dem også som nyanser innen et engere, venstresosialistisk familiært univers. Vi har begge fra hver vår kant søkt å utforme en aktuell samtidsdiagnose med mer eller mindre marxistisk referanse – i kortform: den ene preget av Georg Johannesens barokke surrealisme, den andre av Francis Sejersteds verdikonservative tradisjonalisme. Det karakteristiske for Fløgstads forfatterskap har vært en vedvarende opptatthet ikke bare av industriarbeidet, men overhodet anerkjennelsen av arbeidet, dets samfunnsmessige verdi, med en tilsvarende forakt for et system som skamløst belønner hedgefond-administratorer, børsspekulanter og Wall Street-bankierer – et system som forskyver den økonomiske horisont fra det å skape reelle ting til det å styre penger.
Jeg foreslo i en e-post til Fløgstad at «Den meningsløse sporten» kunne få en avsluttende vending etter kapitlet «Den korrupte fotballen som øyeblikksreligion» gjennom «Etterspill: Den meningsløse fotballen – en disputt mellom fotballagentene Fløgstad og Slagstad», med våre innlegg fra 2004-debatten: KF, «Skeid og Skjervheim», RS, «Heia Fløgstad!», KF, «Also sprach Rune Slagstad», RS, «(Fløgstad-parentesen)», KF, «Det store spelet», RS, «Fotball i det postmoderne», KF, «Kampslutt».
Ja, alt i orden, var Fløgstads prompte svar, samt en varmende, medfølgende hilsen: «Ein tøff runde du er inne i, høyrest det ut til. Eg håpar at skrivehanda er i fin form, som alltid!» Derved blir det slik: Fløgstad får siste ord, «Kampslutt», i «Den meningsløse sporten». Ringen er sluttet: fra vennskap via splid til forsoning.
Fløgstad har alltid gledet seg over at 7. juni er en offentlig flaggdag. Gratulerer med dagen, Kjartan! Det flagger i byen og på havnen.
