Fatoumata Diawara tar elgitaren til London, blander sjangre og språk.
London Ko
3ème Bureau / Wagram Music
Da maliske Fatoumata Diawara spilte på Roskildefestivalens største scene i fjor sommer, snakket hun om hjerterytme. Flere ganger vendte hun tilbake til termen, i ord og i faktisk spilte rytmer. Sjelden har gleden ved å spille elgitar blitt så helhjertet formidlet. Men så er hun da også, etter eget utsagn, den første maliske kvinnen til å traktere instrumentet.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.