I det siste har jeg lurt på om jeg lever i en parallell virkelighet. I ulike forum blir det stadig fremstilt dommedagsaktige profetier om bruk av digitale verktøy i skolen. Facebook-gruppen «Opprop for mindre skjermbruk i skolen» har over 19.000 medlemmer. Skuespiller Ane Dahl Torp er blitt en slags talsperson for bevegelsen, og det har vært arrangert demonstrasjon foran Stortinget. I et debattinnlegg på NRK Ytring 27. mai skriver Torp at hun har en hemmelig drøm om å sette tennene i nettbrettet og knuse det med kjevene.
Når jeg lurer på om jeg lever i en annen verden enn Torp, er det fordi jeg overhodet ikke ser en skole der Ipad-bruk går på bekostning av lesing og skriving på papir. Jeg ser en skole der Ipaden brukes til kunnskapsinnhenting og strukturering og der den gir en verdifull inngang til å lære om både kildekritikk og nettvett. Men viktigst i denne forbindelsen er kanskje at jeg har sett en skole der Ipaden er et tillegg i undervisningen og der det satses i mye større grad på lesing enn det jeg kan huske fra min egen barndom. Mitt barn har lese- og skriveuker, jevnlige lesekonkurranser og lesing på timeplanen hver eneste dag.
Det er derfor mulig at de manglende leseferdighetene på nasjonalt nivå handler om mer enn måten Ipaden brukes på i skolen.
Når den nye Pisa-undersøkelsen viser at norske barn scorer lavt på leseglede, kan det jo hende det har noe med måten vi ser på lesing som aktivitet å gjøre. Kanskje må vi snakke mer om hvilke alternativer vi tilbyr barna våre, og vi må snakke om hvilken egenverdi litteraturen gis i et skoleløp som er preget av instrumentell tenkning rundt det som skal læres. På samfunnsnivå nedprioriteres humanistiske og estetiske fag, og dette preger skolen og utdanningspolitikken.
«Kanskje må vi snakke mer om hvilke alternativer vi tilbyr barna våre»
Når for eksempel Utdanningsdirektoratet selv skriver diktene elevene skal analysere på engelskeksamen i videregående, ser jeg ikke bort fra at det henger sammen med en manglende forståelse av poesiens verdi i byråkratiet.
I over 20 år er barn og ungdom blitt tilbudt profesjonelle kunstbesøk gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS). I den nye evalueringen av Kulturtanken og DKS slår Oxford Research, som har utført evalueringen på oppdrag fra Kulturdepartementet, fast at DKS fremstår som lite relevant for barnas utdanning, og de fremmer et instrumentelt syn på kunst i skolen der kunst har verdi dersom det påvirker annen læring eller går direkte i dialog med barnas virkelighet. I sin evaluering har Oxford Research snakket med folk i alle ledd av DKS, men kunstfeltets stemmer har fått lite plass i rapporten. Det er derfor mulig å anta at disse konklusjonene speiler holdninger som ikke er uvanlige i skoleverket og i byråkratiet. Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan barn skal synes kunst er verdifullt hvis den generelle holdningen de møter er at det skal tjene noe større. Dette gjelder også litteratur. Hvis vi vil at barn skal lese, må litteratur også gis verdi.
I en ferdighetsorientert skolegang er det lite plass til estetiske fag. Skolen har stor mangel på lærere i blant annet drama, dans, musikk og kunst- og håndverk. På barnetrinnet er det ingen krav om at lærerne har fagkompetanse i disse fagene, og fagene har heller ikke stor plass i timeplanen. I Hurdalsplattformen har regjeringen lagt vekt på at lærerutdanningen skal bli mer praksisnær og relevant og at de vil satse på læreres muligheter til etterutdanning i disse fagene. Samtidig må det jobbes for å øke fagenes status og betydning i skolen og i samfunnet. Barn og unge trenger det frirommet kunsten og kunstutøvelsen kan gi dem både med og uten styring fra lærere og andre voksne.
Hvis vi ønsker oss barn som selv oppsøker kunst utenfor skjermene, er vi nødt til å legge til rette for at de skal kunne skape selv. I mitt nærmiljø på Torshov i Oslo skal ungdomsklubben Ung Media nedskaleres og flyttes. Min niese er én av ungdommene som har stor glede av å spille i band her, en helt ikke-digital utforskning av musikalske og sceniske virkemidler som de nå står i fare for å miste. Ifølge ungdommene vil flyttingen til nye Bentsebrua skole bety at de mister to musikkstudioer, to scener, tre bandrom og to danselokaler. Oslo kommune og bydel Sagene vil spare penger og går etter et av de få stedene unge mennesker har til å utforske kunstneriske prosesser uten styring, og der det hverken er dannelse eller utdannelse som er hovedmotivasjonen.
Digitale hjelpemidler er nettopp det, til hjelp. Skjerm er ikke i seg selv farlig. Det finnes masse kompetanse å opparbeide seg i opplæringen, kunnskapsinnhentingen og -formidlingen skjermene skal brukes til i skolen, men også innenfor gaming og andre digitale kreative praksiser finnes det positive muligheter. Men hvis vi ikke gir barn evner til å utvikle kreative ferdigheter og til å få kunstneriske impulser fra profesjonelle uten at det skal bakes inn i det prestasjonsbyggende, mister vi også muligheten til å få flere perspektiver å møte verden med. Jeg kan ikke si sikkert at mer drama i skolen vil gjøre norske elever bedre til å lese, men jeg vet at estetiske fag gir barn og unge evner til å utvikle egen kreativitet og fantasi, og jeg tror at et større fokus på kunstens egenverdi vil smitte over på hvilke aktiviteter man anser som verdifulle.