Målet om en mer praktisk og variert skole har dukket opp med ujevne mellomrom de siste 20–30 årene. Det nye nå er at det virker som det er en tverrpolitisk enighet om en ny skolepolitisk kurs. Praktiske og yrkesretta fag har fått stor plass i Høyres nye ungdomsskolestrategi. Regjeringa med Arbeiderpartiet i spissen skal legge fram en stortingsmelding i 2024 om samme tema. Som Aslak Bonde skrev i Morgenbladet før i år, så virker det som at pendelen har svingt vekk fra en ensidig satsing på lesing, skriving og regning. Nå går både høyre- og venstresida inn for at skolen skal bli mer praktisk.
Enighet er likevel ikke noen garanti for at politikk setter avtrykk. Faktisk er målsettingen om å gjøre skolen mer praktisk og variert gjentatt så ofte at det er grunn til å spørre hvorfor akkurat denne målsettingen så langt bare har blitt retorikk.
Hva kan vi lære av tidligere satsinger på praktiske fag nå som en ny satsing er på trappene?
Ungdomsskolen i Norge ble i sin tid etablert som et kompromiss mellom «praktiske og boklige skoleformer». Realskolen og framhaldsskolen ble slått sammen til en felles ungdomsskole som skulle ivareta og fremme «praktisk, estetisk og teoretisk talent». I 1974 ble det første læreplanverket for ungdomsskolen ferdigstilt. Praktiske fag fikk en sentral plass, både i planen og i skolevirkeligheten for lærere og elever.
På 70-tallet ble det bygd opp en sterk infrastruktur for praktisk og yrkesretta kunnskap i skolen. Gjennom en parallell styrking av timetall, lærere og utstyr i skolen klarte politikerne å sikre to forhold. På den ene sida fikk praktiske og yrkesretta fag plass på timeplanen. På den andre sida gjorde politikken at det eksisterte kompetanse og materielle rammer som kunne ivareta fagenes praktiske innhold og egenart.
I 1974 utgjorde praktiske fag tett opp mot 40 prosent av elevenes undervisningstid. To dager i uka over tre år hadde elevene musikk, forming, heimkunnskap, kroppsøving og valgfag. Status i dag er at de samme fagene har i overkant av én dag per uke. Balansen mellom fagene i skolen er endra. I dag dominerer klasseromsfagene timeplanen.
Fagenes innhold har også endra seg. Tidligere var målet at valgfag både skulle styrke «allmenne og yrkesforberedende kunnskaper og ferdigheter», som det sto i læreplanen. Det gjorde at valgfagporteføljen i ungdomsskolen inneholdt en rekke alternative fag, som kontor- og servicefag, fiskeri- og sjøfartsfag, landbruk og reindrift. I dag er valgfagene mindre yrkesretta og mer lik den øvrige fagkretsen.
Skolene hadde dessuten et mye større handlingsrom til å utforme fag. Slik kunne valgfagene bygge på lokale ressurser, men også møte behov i nærmiljøet. En opptelling på 80-tallet viste at skolene tilbød over 200 forskjellige valgfag. I dag er fagporteføljen avgrensa til fjorten fag.
Timetall ble understøtta av materielle rammer. Alle skolebygg inneholdt spesialrom, og departementet utforma lange minstekravslister som beskrev utstyr som skolene måtte holde seg med. Rissehjul, grindvev, skytler, avbitertenger, slipestein og stålsikling er bare noen av eksemplene fra formingsfagets liste. Nesten alle fag hadde slike lister, og til sammen utgjorde listene flere sider i læreplanverket fra 1974.
Listene er et godt bilde på datidas rigide og detaljerte styring av skolen. Det er ikke vanskelig å forstå at departementet ville bort fra å telle grindvever og tenger. Samtidig er det også lett å se at skolene hadde en «praktisk infrastruktur» å bygge på som tjente alle fagene på timeplanen. Den tungrodde styringa var en garantist for at skolene hadde utstyr og materiell som kunne sikre fagenes praktiske innhold og egenart. I dag er lister og mange spesialrom borte. I et skolesystem prega av rammetildeling og mål- og resultatstyring, blir rom og utstyr i skolen veid opp mot eldreomsorg og andre kommunale budsjettposter.
Innenfor den gamle infrastrukturen jobba det mange lærere som hadde undervisningskompetanse i praktiske fag. Lærerskolene tilbød en bred fagkrets, og det eksisterte velutbygde faglærerutdanninger. I tillegg arva ungdomsskolen lærerne fra framhaldsskolen der mange representerte godt håndlag og yrkesretta praktisk dugleik. I dag kan lærerne noe helt annet. Flere lærere har lengre utdanning, men det økte utdanningsnivået kommer ikke alle fag- og kunnskapsområder til gode.
Lærere med studiepoeng i norsk og matte øker jevnt og trutt. Samtidig har utdanningsnivået i fag som kunst og håndverk, mat og helse og musikk gått ned. Lærerkompetanse har alt å si for hvordan fag realiseres, og hvilket innhold de får. At lærerrommet i dag har en høy og smal kompetanseprofil, rammer nødvendigvis skolens faglige bredde.
En infrastruktur forsvinner ikke over natta. Politikken prega ungdomsskolen i 20–25 år. I dag ser infrastrukturen som lå til grunn for valgfag og andre praktiske fag, ut til å være borte.
Det tyder på at det har skjedd en dreining fra en institusjonell til en individuell tilnærming til det politiske målet om en mer praktisk og variert skole. Før inviterte skolens infrastruktur til å ivareta fagenes praktiske egenart. I en skole som mangler disse rammene, blir det i økende grad enkeltlæreres drivkraft som avgjør om fag får et praktisk innhold. Læreres drivkraft er selvsagt viktig, men historien tyder på at en reform ikke kan hvile bare på ildsjeler.
At reformer gjøres avhengige av enkeltlæreres drivkraft, er trolig en årsak til at målet om en mer praktisk og variert skole ikke realiseres. Skal vi lære noe av historien, må det være å se nærmere på den institusjonelle tilnærminga til et «praktisk og variert» innhold i skolen. I stedet for å støtte seg på ildsjeler, virker det som et langt mer robust virkemiddel å etablere ordninger som gir lærere kompetanse i praktiske fag, og å gi skolen ressurser til å realisere fagenes praktiske egenart. Slik vil det være mulig å gjenreise en ungdomsskole som fremmer teoretisk så vel som praktisk og estetisk talent.
En lengre utgave av denne teksten finnes som kapittel i boken «Hode og Hender» so m Tonje Brenna har vært redaktør for og som kom ut på forlaget Res Publica nå i mai.