I forrige uke møttes kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) og Høyres nestleder Henrik Asheim til skoledebatt i «Politisk kvarter» på NRK P2. For de av oss som ønsker en slagkraftig, sosialdemokratisk regjering, var det en selsom opplevelse.
Utgangspunktet for debatten var Arbeiderpartiets vedtak om å skrote fraværsgrensa i videregående skole. Landsmøtet i Arbeiderpartiet har tradisjon for å gi AUF gjennomslag i minst én sak, og i år var det denne. Det er helt uforståelig.
Også arbeidslivet har en fraværsgrense. De tre dagene med egenmelding for ansatte er et kompromiss mellom nødvendig tillit mellom partene og erkjennelse av at det alltids finnes noen som forsøker å snike seg unna.
Med så mange sveitsfarere i lagoppstillingen, er dette noe høyresida må sies å kunne noe om.
Fraværsgrensa ble da også innført av Erna Solbergs regjering i 2017, til store protester fra partiene på venstresida, og siden da har fraværet som kjent gått ned med 27 prosent.
Når man vet at elevers tilstedeværelse i klasserommet er et sentralt element for at de skal oppnå det som er formålet med å gå på skolen, nemlig å lære noe og å få en utdannelse, bør det ses på en som betydelig gevinst for både samfunnet og den enkelte.
Det forstår nok også kunnskapsminister Brenna, og derfor skal ikke grensa skrotes med det samme, men utredes.
Like ullen blir Brenna når det er snakk om skjermbruken i skolen, som det etter hvert begynner å bli et folkekrav å få ned.
Nylig kom tall som viste at leseferdighetene blant norske tiåringer er i fritt fall, og at lesegleden i en hel generasjon barn nærmest er utradert. Bare 13 prosent (!) av tiåringene sier at de liker godt å lese.
At regjeringen vil satse på skolebiblioteker er bra, men det er like nødvendig å ta grep om det som saboterer både tid og evne til å konsentrere seg om lengre tekster: skjermene, og særlig mobiltelefonen.
Men Brenna og Ap vil ikke gå inn for et nasjonalt mobilforbud eller aldersgrense på sosiale medier. De vil overlate til hvert enkelt barn og hver enkelt familie å begrense seg selv – til tross for at flere skoler allerede i dag har mobilforbud, og at vi til dags dato ikke har hørt om en eneste som har dårlige erfaringer med det.
Tvert imot fører det til mer konsentrerte barn, mindre uro i klasserommet og endatil mindre mobbing. Ved å unngå å gjøre noe med dette går regjeringen glipp av muligheten til å gjennomføre en populær, billig og etter alle solemerker effektiv reform.
Det kjennes underlig å være i en situasjon hvor både foreldre og elever roper etter tydelige rammer og kollektive grep, mens venstresida spiller rolla som bremsekloss.
De eneste som tjener på det, er Høyres kommunikasjonsfolk, som får lov til å selge inn en politikk som har gitt historisk høy ulikhet, som trygg og samlende styring.