Vi kan møtes halv seks. Morgenkaffe og frokost på fjellet er gull», står det i sms-en fra Linda Døsen Stubsveen.
Journalisten har dummet seg ut ved å foreslå å møtes tidlig for å gjøre intervjuet. Arbeiderparti-ordføreren i Rendalen har en annen definisjon av tidlig enn en morgengretten journalist fra byen.
– Jeg liker å få jobbet noen timer før andre står opp. Og så er jeg veldig glad i soloppganger, sier Stubsveen mens hun truger opp til Envola, en liten fjelltopp 900 meter over havet.
Den unaturlige morgenfriskheten er antakelig en bivirkning av at hun har vokst opp i en jegerfamilie. Faren tok henne med på elgjakt, som altså starter grytidlig om morgenen, før hun var gammel nok til å gå.
Verner om naturen
Fra varden på toppen av fjellet kan vi se kilometer på kilometer i alle retninger. I horisonten er Kverningshøgda, Marsfjellet, Elgpiggen, Tannvola, Tissvola. Så mange fjell at fortidas rendøler på et tidspunkt gikk tom for oppfinnsomhet. Minst tre fjell i kommunen heter Gråhøgda.
Kronjuvelen i landskapet er Sølenmassivet: tre fjell som ruver over alle andre. Utsikten kunne vært brukt i en reklamefilm for å få byfolk til bytte ut en trangbodd og gjeldstynget tilværelse i byen med et nytt og bedre liv på bygda.
Den kjernesunne, unge ordføreren, som sitter på et reinskinn og drikker kaffe fra en termos, ville vært en selvskreven hovedrolle.
Med 3180 kvadratkilometer i utstrekning er kommunen i Østerdalen sju ganger så stor som Oslo, men den har bare 1780 innbyggere. Det er for få. Siden årtusenskiftet har folketallet sunket med over 500, og gjennomsnittsalderen øker år for år. Fortsetter det slik, lever Rendalen farlig.
– Hvis vi ikke klarer å snu utviklingen, er det ikke gitt at vi overlever som kommune, sier Stubsveen.
Å skaffe flere folk uten å selge ut naturen er blitt det drivende prosjektet for ordføreren.
For det er mange som vil ha tak i alle kvadratkilometerne med uberørt natur. Utbyggere sikler etter å etablere nye hyttefelt. Og da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) presenterte sin nasjonale rammeplan for vindkraft, var rendalsfjellene et av stedene man så for seg utbygging. De store flate områdene mellom Elgpiggen og Kverningshøgda, der rendalsreinen beiter i dag, er på papiret godt egnet for vindkraft.
Norges grønne lunge
Svaret fra ordfører Linda Døsen Stubsveen var kontant: «Jeg sitter heller i stummende mørke med stearinlys resten av livet enn å ofre fjellet til vindmøller», sa hun til VG i fjor, etter å ha slept også journalistene derfra med opp i fjellet for å vise hva som står på spill.
– Det koster å si nei. Vindkraft er cash i lomma for grunneiere, utbyggere, staten og kommunen, men jeg er 100 prosent sikker på at det er rett å si nei, sier Stubsveen.
Hun peker mot Sølen-fjellene.
– For noen tiår siden foreslo myndighetene å legge høyspentmaster rett ved siden av Sølen. Kloke krefter fikk stoppet det. De avgjørelsene vi tar nå, har stor betydning i mange tiår framover, sier hun.
I dag er Sølen-massivet definert som landskapsvernområde, en slags nasjonalpark minus, og det er beskyttet mot inngrep og utbyggere.
– Hvis du ser på kart over natur og menneskelige inngrep, så er det et område i Sør-Norge, ved siden av fjellene i Jotunheimen, som peker seg ut. Det er Rendalen, sier Stubsveen og legger til:
– Vi er sør-Norges grønne lunge. Hvis vi klarer å motstå presset om å bygge ned naturen, har vi noe unikt å tilby. Det blir et viktig verdigrunnlag for kommunen.
Vern handler like mye om jobber som natur, mener hun. Ordføreren er overbevist om at ringvirkningene av mer turisme, jakt og friluftsliv kan gi mange arbeidsplasser til kommunen hvis de spiller kortene sine riktig.
Nede i dalen har kommunen kjøpt et stort område hvor de inviterer utbyggere inn for å bygge Norges største solcellepark. Men fjellene er hellige.
Første kvinne
Etter fjellturen bærer det ned til kommunehuset på Bergset, hvor Stubsveen har kontor. I kommunesalen henger bilder av Rendalens ordførere gjennom tidene. Regner vi med tida kommunen var delt i Øvre og Ytre Rendalen, har kommunen hatt 54 ordførere. Det er en eneste lang rekke med menn, men helt på enden: en smilende Stubsveen.
– Det var ikke noe jeg tenkte mye over i starten, men jeg har blitt mer bevisst på at noen har andre forventninger til meg enn de ville hatt til en mann, sier hun.
Flere ganger har Stubsveen opplevd at folk setter spørsmålstegn ved om hun kan være en god mamma for de tre ungene, når jobben krever sitt. Hun fnyser av kritikken. Hun og mannen samarbeider godt om å få hverdagen til å gå opp, og ungene tar ikke skade av å av og til måtte være med mamma på jobb.
– Å vise døtrene mine at man kan være kvinne, ha familie og unger, og fortsatt ta på seg et slikt ansvar, er en del av motivasjonen min til å stille til gjenvalg, sier Stubsveen.
Ingen partikanin
Det var ikke gitt at Linda Døsen Stubsveen skulle bli ordfører. Ungdomstida ble brukt på jakt og fotball, ikke politikk eller sommerleirer i AUF. Hun drømte om å bli fotballstjerne, ikke statsminister.
Verken mora, som er hjelpepleier, eller faren, som er kjøttskjærer, snakket mye om politikk hjemme. Likevel har faren vært viktig for at hun endte opp der hun gjorde. Den politiske bevisstheten ble vekket på lange bilturer gjennom skogene i Østerdalen.
– Jeg levde for fotball, og pappa stilte veldig opp. Vi sto opp grytidlig og kjørte i timevis til kamp og samlinger i andre kommuner. Pappa sa vel aldri at han stemte Arbeiderpartiet, men vi hadde mange dype samtaler om samfunnet og hva som var viktig. Særlig de gangene jeg følte jeg hadde spilt dårlig, forteller hun.
Forholdet til faren er nært. Når mora måtte sove ut etter nattevakt, ble det jakt og fiske. Han lot henne til og med skulke skolen for å bo i jaktbua den første uka av elgjakta. En hellig tid for mange menn i Østerdalen.
Engasjementet sitter igjen, men de dype samtalene med far er blitt færre. Faren som alltid jobbet, jaktet, eller sto med huet ned i motoren på en gammel snøskuter eller traktor, har fått alvorlig alzheimer. Bare 67 år gammel.
– Det er mange ting jeg skulle ønske fatter’n hadde rukket å gjøre før han ble sjuk. Jeg er veldig glad han rakk å kjøpe seg en merce for noen år siden. Det har han alltid drømt om. At han ble syk, har fått meg til å skjønne at jeg ikke kan vente med å være den jeg er, også med feil og mangler, selv om jeg er ordfører, sier hun.
Skulle alltid hjem
Selv om unge Stubsveen var besatt av fotball, var hun aldri noe stort spilltalent. Det løste hun på samme måte som alle andre utfordringer: å stå opp før alle andre og jobbe hard.
Innsatsen gjorde at hun kom seg opp i 1. divisjon fikk en sesong i toppserien med laget Fart. Etter å ha innsett at dette var så langt hun kom, la hun skoene på hylla for å fullføre utdanning.
På dette tidspunktet hadde hun flyttet til Elverum, hvor hun utdannet seg som lærer i kroppsøving og matte. I en periode pendlet hun til Oslo for å fullføre mastergraden sin ved Norges idrettshøgskole. Selv om hun fikk smakt på livet i storby, var det aldri aktuelt å flytte til hovedstaden.
– Det er ikke der jeg hører til. Folk snakker om at byen er så sentralt. Sentralt i forhold til hva? Rendalen er sentralt i forhold til det som er mine verdier og det jeg ønsker i livet. I går satte vi ut båten, rett i sjøen der vi bor, og dro ut og fiska. Vi har natur, fiske, jakt, stillhet og nærhet til folkene rundt oss, sier Stubsveen.
Etter at hun vendte hjem til Rendalen for å jobbe som lærer, tok det ikke lang tid før ordfører Norvald Illevold, en gammel kompis av faren, tok kontakt for å få henne inn i politikken.
I første periode i formannskapet fikk Stubsveen gjennomslag for å gjøre Rendalen til en av de første kommunene i landet med bemanningsnorm i barnehagen. Å se at arbeidet ga resultater, var en viktig grunn til at hun sa ja til å ta kampen om ordførerkjedet. Men bare hvis hun fikk drive valgkamp på sin måtte.
«Vindkraft er cash i lomma, men jeg er 100 prosent sikker på at det er rett å si nei»
– Hvis jeg skulle bli ordfører, så skulle jeg kjenne hver krik og krok av kommunen, og jeg skulle drive så lite vanlig valgkamp som mulig. Jeg hater valgkamp hvor man presser valgprogrammet på velgerne rett før valget for å få dem til å stemme på Arbeiderpartiet, sier hun.
Stubsveen ville heller heve blikket.
– Vår oppgave er å være synlig og tilgjengelig hele perioden. Så vi snudde om på opplegget fra sentralt. Jeg lovet at jeg skulle banke på alle dørene i kommunen og spørre folk hva de trenger fra oss de neste fire årene.
Med godt selskap fra partikolleger som kjørte henne rundt, fikk hun banket hver eneste av de 1100 dørene i kommunen. Det ble en vekker.
– Jeg fikk vondt i magen etter den runden. Jeg trodde jeg kjente bygdene våre godt, men det gjorde jeg ikke. Vi har ikke de store økonomiske forskjellene på folk du kan finne i Oslo, men jeg oppdaget at det er større forskjeller enn jeg trodde. Også her har vi folk som havner utafor, som sliter og står utafor fellesskapet. Det er viktig for meg å gjøre noe med.
Flykter til Rendalen
Nå går mye riktig vei i Rendalen. 2022 var det første året på lenge at folketallet i kommunen økte. Årsaken er at Rendalen, sammen med Utsira kommune, er helt på topp i landet i å ta imot flyktninger som rømmer fra krigen i Ukraina. I fjor sa kommunen ja til å bosette 120 flyktninger. I forhold til folketall er det som om Oslo skulle sagt ja til å ta imot over 60.000 mennesker på ett år.
– Det er utrolig flott å se hvilke krefter som er blitt utløst blant folk her for å ta imot flyktninger. Suksesskriteriet har vært frivilligheten, som står på enormt, sier Stubsveen.
Kommunen har også tatt grep for å gjøre det lett å komme til Rendalen. Det er laget kommunale husleiesatser, så utleiere ikke kan utnytte flyktninger. Gudstjenesten i kirka oversettes til ukrainsk. Naboer får refundert transportutgifter, slik at terskelen for å skysse billøse ukrainere rundt i den langstrakte kommunen, blir lav.
– Flere av ukrainerne har signalisert at de ønsker å bli. Nå er utfordringen å skaffe folk arbeid, sier Stubsveen.
«Jeg mener dypt og ærlig at ordfører er det høyeste tillitsvervet man kan få»
Snakker makta midt imot
Kanskje er det at hun aldri har drømt om å bli politiker, grunnen til at hun tør si ifra når hun føler makteliten i partiet trår feil. Flere ganger har hun tatt turen til Oslo for å lekse opp for regjeringen og ledelsen i eget parti.
Da fagforeningene i Industriaksjonen demonstrerte for at regjeringen skulle ta politisk kontroll over krafta i fjor sommer, var Stubsveen en av appellantene.
– Min rolle er å snakke innbyggernes sak og løfte det folk er opptatt av. De aller fleste ønsker at kraft skal være et norsk fortrinn. Vi har avlagt areal og ofret ressurser, og da må vi få noe tilbake, sier hun.
I november i fjor var hun tilbake i hovedstaden for å si sin hjertens mening om de interne uenighetene som har preget store deler av mediedekningen om Arbeiderpartiet de siste årene. På vegne av ordførere som var vitne til at godt lokalt arbeid druknet under medieoppslag om partitopper som kranglet, var beskjeden klar: «Folk er drit lei», sa Stubsveen på NRKs «Debatten».
At en ordfører fra en liten kommune kjeftet på partiledelsen i beste sendetid, ble ikke tatt godt imot blant enkelte høyt oppe i partiet.
– Jeg fikk jo refs for å stille i «Debatten». Det er krevende. Hvis jeg ikke hadde sagt ifra, hadde jo det vært til skade for partiet. Jeg sier det veldig mange tenker, sier hun.
På vårens landsmøte snakket partiledelsen mye om å få slutt på personstrid for heller å samle partiet i det å drive politikk. Stubsveen håper det betyr at man har kommet inn på en ny og bedre kurs.
– Mange har sagt tydelig ifra at vi vil ha slutt på krangling om makt og posisjoner. Det man må forstå, er at partiet i seg selv er ikke noe mål. Det er et verktøy for å hjelpe folk i deres liv. Hvis ikke vi svarer på problemene i folks liv, er situasjonen kritisk. Motivasjonen for de aller fleste av oss er å gi folk gode liv, ikke posisjoner i partiet.
– Legger man hindre i veien for en karriere i Ap hvis man kritiserer ledelsen offentlig?
– Ja, det er for mange ja-mennesker rundt makta, for å si det sånn. Så løper ikke jeg noen risiko. Jeg har aldri hatt noe mål om å klatre i partihierarkiet. Jeg mener dypt og ærlig at ordfører er det høyeste tillitsvervet man kan få. Folk bor og lever livet sitt i en kommune. Det er her kjærligheten min ligger.
