DebattUkraina

Bals og «krigen om narrativet» i Ukraina

Øyvind Østerud (Statsviter)

Jonas Bals’ innvending mot mitt kapittel i boka «Krigen i Ukraina» består i at jeg i en enkelt setning sier at ukrainske opprørere fikk «støtte og oppmuntring» av russiske kampenheter og forsyninger. Han mener, skriver han i Klassekampen 19. mai, at disse ordene kamuflerer Russlands rolle. Da overser han at jeg like etterpå sier at den russiske intervensjonen i Donbas alt tidlig i 2014 var «en blanding av militære og ikke-militære kampmidler…satt sammen for å være uoversiktlig…for å gi overtak gjennom overraskelser, skjulte motiver, fordekte aksjoner og barrierer mot effektive mottiltak. Det ble sendt spesialstyrker uten kjennetegn inn i Donbas, og de blandet seg med paramilitære skvadroner og lokale opprørere» (side 56 i boka). Jeg fortsetter med at det var russiske cyber-angrep og forsøk på økonomisk destabilisering rettet mot hovedstaden Kyiv og andre storbyer. «Hybrid krigføring» ble alt dette kalt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Eu

Omskif­te­lege argument

«Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94», spør Arild Rønsen 28. august. Eg har hug til å stelle eit liknande, men likevel heilt anna spursmål: «Kva for vesentlege argument bruka nei-sida i 1972, som dei ikkje bruka i ’94 og ikkje brukar i dag?» Eg var nei-mann i 1972 av di konstateringa av at EEC/EF var «ein europeisk rikmannsklubb» vog tyngst. For dét var «Dei indre seks» – Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Rike vesteuropeiske land. Berre Italia var søreuropeisk. Ingen austeuropeiske. Medlemskap hadde vore fundamentalt annleis om det Europeiske Fellesskap hadde vore eit verkeleg europeisk fellesskap, sa nei-rørsla den gongen. I 1994 var EF på veg dit. Dei siste toogtjuge åra har EU vore nettopp eit verkeleg europeisk fellesskap, dei siste tretten med åtteogtjuge medlemsland. Men nei-sida har lagd det gamle hovudargumentet sitt vekk.

Ragnar Nordgreen
Russland

Et svar til Nei til atomvåpen

20. august ble jeg utestengt fra organisasjonen Nei til atomvåpen. Organisasjonens styreleder skriver i gårsdagens Klassekampen at saken ikke handlet om hva jeg har gjort gjennom femti år. Slik ble ikke saken ført. De skriver at jeg ikke kunne sitte «i styret». Vedtaket utestengte meg som medlem, etter 44 år, på bakgrunn av et varsel om en reise til Russland i mars der jeg møtte Den russiske fredsstiftelsen. Deretter ble det lagt fram et forslag til framtidig praksis: et krav om forhåndsgodkjenning fra styret av kontakt med russiske myndigheter.

Tore Nærland
Omsorg

Skammelig, Oslo byråd

Det borgerlige byrådet har åpnet opp for konkurranseutsetting av sykehjem. Lovisenberg diakonale stiftelse kommer med en alvorlig bekymringsmelding: Modellen gir konkurransefortrinn til leverandørene med de dårligste pensjonsordningene. De ideelle leverandørene får mindre penger til bemanning, fagutvikling og nye løsninger. Det er skammelig at de private firmaene med de dårligste pensjonsordningene i dette viktige og krevende yrket, skal kunne utkonkurrere ideelle eller kommunale aktører som har bedre pensjonsordninger for sin ansatte. Det vil også gå over de hjelpetrengende som bor på sykehjem.

Anne Kjølstad