Julaften 1963 drar Ingeborg Bachmann i nødbremsen: «Brenn mine brev», skriver hun til Max Frisch, «jeg vil ikke at alt dette en dag skal bæres til skue». Et par måneder senere: «Jeg vil ha alle mine brev tilbake, slik at torturen kan ta slutt». Hadde Bachmann fått lov å bestemme, ville denne boka nok neppe ha sett dagens lys. I år er det femti år siden hun på tragisk vis døde i Roma som følge av brannskader etter at en sigarettglo satte fyr på sengetøyet. Etter adskillige runder med overtalelse har hennes familie omsider godtatt utgivelsen av kjæresteparets brev, hvilket har vært en lenge ventet begivenhet i tysk litterær offentlighet. Ser man bort fra Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir var Bachmann og Frisch kanskje det mest berømte forfatterparet i sin tid. Da boka kom ut før jul, gikk avisa Die Zeits kritikerveteran Iris Radisch ikke av veien for å omtale den under overskriften «Århundrets kjærlighet».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
