Nokre veker etter eg hadde meldt meg på klassefesten, reunionen, fekk eg smått panikk.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Mongolsk togtarm
Jeg har tatt Den transsibirske jernbanen, eller siste rest av sådan, fra Mongolias hovedstad til Kinas. Vi var fire venner som tok fart på den 34 timers lange togreisa, som innebar en fire timers lang grensekontroll, men det er en annen sak. Vi hadde med pils og sprit, chips, nudler og hardkokte egg, og var klare for å utfordre kjedsomheten. Men kjedelig ble det ikke. For det første fordi vi i begynnelsen måtte innhente noen tapte timer på øyet, dernest fordi en runde kortspill utløste konkurranseinstinkt og et veldig leven fra undertegnede. For å si det med DDEs ord: Én runde kasino vekket dyret i meg. Nei, hovedgrunnen til at det for min del ikke rakk å bli kjedelig er at mitt reisefølge hadde spist noe dårlig mat i restaurantvogna mens jeg sov. Det bød på hyppige dorunder og et dalende, til dels panisk, humør. Usympatisk som jeg kan være, syns jeg dessverre det var vanvittig vittig. Der lå vi altså, i hver vår seng i en trang, varm, tåfisluktende kupé uten dekning og kaldt vann, og skuet utover steppelandskapet mens vi hørte på Erlend Loes «Kurtby» – og knasket imodium. Det ble ikke bedre da vi ankom Beijing.
UlvemorKaos
Ein kan nytte ein urgamal dikotomi og dele verda inn i to typar folk: Dei som elskar og hatar kaos. Eventuelt dei som toler og ikkje toler kaos. Ein kan også gjere inndelinga meir spesifikk: Dei som er villige til å ofre staden dei bur, til kaos – der premien er godt sosialt samvær – og dei som ikkje gjer det. Eg tilhøyrar siste gruppe. Men eg beundrar, verkeleg beundrar, dei som går inn i den første. Det verker godt og fint å vere ein av dykk. Altså ikkje alltid, nokre gonger er de dumme, de ofrar dykk sjølve for mykje for det sosiale, eksemplifisert av mi jamgamle «venninne» (ikkje eigentleg) som hadde heime aleine-fest då me var 16, noko fleire kjøkkenskåp fekk betale for.
SmørbukkenSi ja til Kina
Jeg har nylig erfart at det å være et ja-menneske ikke nødvendigvis er en bra ting. Det hele fant sted på et badehus i Kinas hovedstad. Innimellom høye skyskrapere og moderne biler lå jeg naken på en massasjebenk, nydusjet og innsmurt i en eller annen velduftende olje. Ved siden av meg lå min venninne i tilsvarende stilling: To ja-mennesker på tur (hvorav én med veldig vond mage etter et mindre godt måltid, men det er en annen historie). Vi skulle ha en kroppsskrubb, slik som de andre nordmennene vi reiste med, men den gang ei. Dels er det nok vår feil. Vi sa tross alt «ja» hver gang massørene på litt overivrig vis spurte oss om gudene vet hva på kinesisk. Og selvsagt, vi kunne luktet lunta da vi fikk en varm, trelags ansiktsmaske på – en som att på til dekket øynene og totalt mumifiserte ansiktet. Nå vel. De tjue minuttene med skrubb hadde passert for lengst, og vi ante ugler i mosen.
Ulvemor