Nokre veker etter eg hadde meldt meg på klassefesten, reunionen, fekk eg smått panikk.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Modig mann
Jeg er ikke nødvendigvis så stor Harry Potter-fan. Jo da, jeg har lest bøkene opptil flere ganger og besøkt innspillingslokalene, men ikke noe utover normalen, altså. En gang i tida fikk jeg det imidlertid for meg at hustilhørighet var en finfin mal for å finne ut av om menn var potensielle matches. En tryllekunstens tinder, om du vil. For uinnvidde er det greit med en oppklaring: Det dreier seg ikke om hva disse – i hovedsak – mennene føler eller har lyst til å være. Enhver med beina på jorda og huet i boka vet at det rette svaret er Griffing – huset hvor de modige bor. En fin andreplass er Ravnklo, for de smarte, og dernest Smygard, for de slu. De med ubestemmelige personligheter ender i Håsblås, gud forby. For å skille det ene fra det andre kan fans lage seg en bruker på pottermore og ta den en gang så dypt respekterte forfatteren J.K.
UlvemorTulleromantikk
Når statskanalen begynner å skrive artikler om at «motgifta mot stress og ubehag» er «å glede seg til en god kopp kaffe, nyte den i vinduskarmen, legge merke til de små tingene», begynner jeg å miste troa på menneskeheten. Hvorfor? Det har blitt en del av emneknaggen RomantizeYourLife på Tiktok. En annen ung kilde lenger ned i artikkelen lister opp følgende originale øyeblikk som livsromantiserende: «Å nyte en rolig frokost. Tenne lys. Plukke blomster. Glede andre.» Man trenger ikke engang være moraliserende for å reagere på at det å nyte morgenfrokosten sin og glede andre plutselig har blitt en del av en trend for å leve et lykkeligere liv. Er ikke dette bare en del av det å være menneskelig? Eller har jeg, som ikke engang har fylt 27, brått blitt en del av den eldre «det var bedre før»-generasjonen? Vi har havnet i en virkelighet der trender er det som former det gjengse verdisett: Helt alminnelige gjøremål og selvsagt medmenneskelighet tillegges en høyere moralsk mening.
EselCrocs & kooie
I denne varmen er det flere bortglemte ting som trer fram i sollyset: speedoen, crocs, konebankersingleten, for å nevne noe. Og hengekøya, ikke minst. Overalt ser jeg tilsynelatende glade mennesker som ligger liksom tilforlatelig henslengt – og krumbøyd – i disse tøyposene. Og det vekker minner. En gang i tida bodde jeg i et kollektiv i fristaten Berlin der det hang ikke mindre enn ti hengekøyer rundt om: Det var én på hvert av de tre soverommene, to på terrassen, fire i stuen og én over badekaret, av besynderlige grunner. Man skulle kanskje ikke trodd det, men samtlige kooier var mer enn én gang fylt opp. Der sov all slags mennesker. Et par hjemløse italienere, en healer, en østerriksk økonom i byen for «årets beste voksenfest», en britisk trommis, forsøksvis, en kjemilærer fra Köln og Tim, som representerte en av de tyske kirkene under Det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Krakow i 2023. Misforstå meg rett.
Ulvemor