Så begynte dyrene å dø, én etter én. Årsaken var en pest som spredde seg i takt med moderniseringen av kvegdrifta. Britiske bønder hadde begynt å avle fram så fete kuer og okser de klarte, for å maksimere profitten.
The Economist skrev om denne kvegpesten som herjet i England på 1860-tallet. Bladet trykket en detaljert tabell som viste hvor raskt etterspørselen på storfe, sau og svin hadde økt år for år. En ivrig leser skriblet ned alle tallene i boka si, med kritiske bemerkninger om rovdrifta bak sifrene. Han karakteriserte masseproduksjonen av «fett og kjøtt» som både «forhastet» og «sykelig».
«Alt dette er kunstige produkter. Motbydelig!», noterte han.
Ufullendt livsverk
Mannen bak kommentaren, som er å finne i en notatbok fra 1869, var Karl Marx. Den tyske filosofen hadde da bodd i London i 20 år, etter at han og makkeren Friedrich Engels hadde gitt ut «Det kommunistiske manifest» i 1848.
Manifestet, som kom ut da Marx var i midten av 30-åra, er fullt av slående setninger som forfatterne siden har blitt forbundet med. Her presenteres industrikapitalismen som et framskritt, vekk fra føydale strukturer og bakstreverske kulturer, enten de er å finne på bygda i Europa eller i ikke-vestlige samfunn. Ikke minst presenterte Marx og Engels denne moderne kapitalismen, med sine særegne mekanismer for undertrykking og utbytting, men også en formidabel materiell utvikling, som et nødvendig grunnlag for sosialistisk revolusjon og kommunisme.
Hovedverket til Marx kom likevel ikke før 1867, da han nærmet seg 50 år. I «Kapitalen» bind 1 brettet Marx ut sin grundigste analyse av økonomien til da, med inngående utlegninger om den kapitalistiske produksjonsmåten og dens innebygde motsetninger.
Marx rakk likevel aldri å skrive ferdig resten av «Kapitalen». I 1883 døde 64-åringen, syk og i utlendighet. Til slutt var det Engels som redigerte skriftene og fikk publisert «Kapitalen» bind 2 og 3, henholdsvis i 1885 og 1894. Engels døde selv året etter at siste bind var utgitt.
Marx i Tokyo
Men hva drev Marx med i tida fra utgivelsen av «Kapitalen» bind 1 og dødsfallet rundt 15 år seinere? Det er kjent at han, til tross for diverse helseplager, skrev på de gjenstående delene. Var Marx rett og slett for syk til å fullføre? Eller var det andre grunner?
Her kommer en ung japaner inn i bildet. Tidligere i år publiserte Kohei Saito, som er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Tokyo, boka «Marx in the Anthropocene: Towards the Idea of Degrowth Communism». Saito bygger videre på sitt tidligere arbeid om Marx og antropocen, en betegnelse på vår nåværende historiske epoke der menneskets sivilisasjon endrer kloden fysisk. En japansk bok som den 36 år gamle marxisten ga ut om samme tema i 2020, har solgt mer enn 500.000 eksemplarer – en sensasjon som har vakt oppsikt også internasjonalt.
Et av Saitos hovedpoenger er at Marx, etter å ha publisert første del av sitt livsverk, gikk gjennom en slags ideologisk metamorfose. Han fordypet seg på områder som økologi, botanikk og geologi, samt visse sider ved førmoderne, ikke-kapitalistiske samfunn som han tidligere anså som primitive og utdaterte mellomstadier i menneskehetens utvikling.
Saito hevder videre at Marx i denne fasen begynte å betvile deler av sitt tidligere arbeid, i den grad at han muligens ble stående fast. Han måtte revurdere flere av sine grunnteser. For eksempel: Kunne England fortsatt anses som kapitalismens prototyp? Hva var naturens egentlige rolle i verdiskapningen? Spørsmålene hopet seg opp, skal man tro Saito, som slår fast: «Marx sitt uferdige prosjekt ble umulig å ferdigstille » (kursiv i original).
Dypdykk i arkivet
Som Saito påpeker, publiserte Marx lite etter 1868. Man kan se den tyske dissidenten for seg, vandrende langs forsøplede London-gater og gjennom kloakklukta fra Themsen. Var det der han gikk gjennom et aldri så lite personlig, grønt skifte?
Det vi vet, er at Marx på denne tida fylte notatbok etter notatbok med egne tanker om miljø og jordbruk, men også utdrag, enten de var fra naturvitenskapelige og antropologiske bøker han pløyde seg gjennom, eller publikasjoner som tidligere nevnte The Economist.
I mange tiår var notatene arkivert i det gamle Øst-Tyskland og Sovjetunionen. Disse dokumentene, som først i de siste åra har blitt tilgjengelig i sin helhet, utgjør det viktigste kildegrunnlaget til Saitos intellektuelle arkeologiske utgravinger, som han har foretatt i samarbeid med flere akademikere.
Et typisk funn er brevet Marx skrev til Engels den 15. mars 1868, om boka «Klima og planteverdenen gjennom tidene» av den tyske agronomen Carl N. Fraas. Her viser Marx til Fraas sine innsikter om jordsmonn, kultivering og avskoging:
«Konklusjonen er at kultivering – når den fortsetter med naturlig vekst og ikke kontrolleres bevisst (som en borgerlig kommer han naturligvis ikke til dette punktet) – etterlater seg ørkener», skriver Marx om Fraas. I denne litteraturen og lignende verk mener Marx å se «en ubevisst sosialistisk tendens», i den forstand at de borgerlige vitenskapsmennene selv ikke innså de nødvendige sosiale konklusjonene av naturens begrensninger.
Ifølge Saito ble Marx også overbevist om at hans eget historiesyn var for generaliserende. Etter å ha lest mer om ulike samfunn i verden, gikk han blant annet bort fra uttrykk som «asiatisk» produksjonsmåte og kritiserte andre europeere for å være nærsynte. (Blant annet mente han at John Phear, som beskrev landsbystrukturene i India som føydale, var et «esel».)
Marx landet på at både klassesamfunnet og miljøødeleggelser hadde samme årsak, nemlig den vestlige industrikapitalismen. Dermed sådde han tvil om sin egen tro på denne produksjonsmåten som «overlegen» andre, annet enn i rein økonomisk betydning. Slik er Marx sin kritikk av eurosentrisme direkte koplet til en kritikk av produktivismen som kjennetegner vekstsamfunnet.
Brevbeviset
Både abstraksjons- og detaljnivået i «Marx in the Anthropocene» er svimlende. Saito refererer til en lang rekke andre tenkere som har vært på jakt etter «øko-Marx», ikke bare anglosaksiske som den amerikanske sosiologen John Bellamy Foster.
En marxistisk filosof Saito siterer flittig er ungarske István Mészáros, som har oppsummert den grunnleggende selvmotsigelsen i kapitalismen slik: Systemet er «ikke i stand til å skille ‘framgang’ fra ødeleggelse eller ‘framskritt’ fra avfall», uansett hvor katastrofale følgene blir.
«Desto mer av produktivitetens krefter kapitalismen låser opp for, desto mer av ødeleggelsens krefter slipper den løs», mente Mészáros. Han føyde til at jo mer systemet utvider produksjonen, jo mer må den «begrave alt under kvelende berg av avfall».
I sin bok gjengir Saito ikke bare innholdet i brev Marx sendte, men til og med utkastene. I 1881, altså få år før han døde, fikk Marx en forespørsel i posten fra Vera Zasulich. Den russiske revolusjonære kvinnen kom med en utfordring på vegne av sitt eget, rurale samfunn: Mente Marx fortsatt at ethvert land måtte gjennom alle faser av kapitalistisk produksjon?
Han skrev tre versjoner av svarbrevet, som Saito lener seg tungt på – kanskje litt for tungt – når forfatteren maner fram den ville Marx. Her utdyper Marx kritikken av eurosentrismen, som han selv skulle bli anklaget for siden, og slår fast at Russland ikke bare kan , men bør unnslippe kapitalismen.
Årsaken var at Marx fryktet kollektivistiske og naturvennlige trekk ved det russiske bondesamfunnet kom til å gå tapt. «Livskrafta i Russlands landlige kommuner», oppsummerer Saito, kunne ifølge Marx «utgjøre grunnlaget for motstand mot nådeløs og grenseløs kapitalistisk ekspansjon».
I sitt svar til Zasulich skildrer Marx kapitalismen i både Vest-Europa og USA som en modell i krise fordi den er «i konflikt med vitenskap, med folkemassene og med selve produktivkreftene den genererer». Her mener Saito at Marx viser til vitenskapen han har studert om naturen, mens hans marxist-leninistiske etterfølgere tolket budskapet i en motsatt, produktivistisk retning. Vitenskapen og teknologien var i deres øyne verktøy som en dag skulle bidra til å oppheve kapitalismens kriser én gang for alle, mener Saito.
Nedvekst og kommunisme
Summen av notatene Saito har saumfart tyder ifølge japaneren på at Marx, på sine eldre dager, gikk bort fra sin egen historiske materialisme – altså synet på historien som menneskehetens fremadskridende utvikling gjennom kamp mellom klasser.
Påstanden er i seg selv kontroversiell nok, men Saito går lenger og gir sin læremester den politiske tittelen «nedvekstskommunist» ( degrowth communist ). Saito bruker uttrykket som utgangspunkt for å skissere et mulig samfunn etter kapitalismen. Han leverer ikke noe som ligner et politisk program, men vil utvide folks sinn for ideer om helt andre – og nødvendige, ifølge Saito – måter å organisere samfunnet og økonomien på.
Likevel er ordlyden ofte vag, som når Saito skriver om hvordan vi kan mangedoble vår «felles velstand» helt uten økonomisk vekst, ved å ganske enkelt «oppheve den kunstige knappheten på varer og penger» ved å «dele sosial og naturlig velstand» med hverandre.
Hovedpoenget er at forbruk og produksjon må bremses og veksten snus. I en slik situasjon er dagens bærekraftsmål intet mindre enn vår tids «opium for massene», ifølge Saito. Han stoler heller ikke på at økososialistiske eksperimenter vil stagge veksten nok, og avviser teknologioptimistiske konsepter som britiske Aaron Bastanis «helautomatiserte luksuskommunisme». Selv nullvekst holder ikke, om målet er å reparere kloden.
Grå eller grønn?
Driver Saito grønnvasking av Marx? Spørsmålet er berettiget, for eksempel når han selv vedgår at det nevnte svaret til Vera Zasulich aldri ble sendt. Og dessuten: Hvorfor har ikke disse sidene ved den verdenskjente tenkeren vært mer kjent?
Saito nevner ikke bare at notatene han viser til var stuet vekk i så mange år. Han peker også på Friedrich Engels, som forvaltet vennens etterlatte manuskripter og fikk dem ut til verden. Saito er ikke i tvil om at Engels utførte redigeringsarbeidet samvittighetsfullt og i beste mening, men påstår at det økologiske tankegodset hos Marx ble nedtonet eller valgt bort i redigeringsarbeidet. Her trekker Saito fram noen tilfeller der Engels har valgt andre ord enn i originalskriftene, noe som kan ha bidratt til å endre budskapet.
Én ting er uansett klart: I land som seinere hevdet å realisere Marx sine idealer, ikke minst Sovjetunionen, dyrket regimene som kjent industriell modernisering, altså den grå framfor den grønne Marx. Blant de verste av miljøødeleggelsene som fulgte var den katastrofale krympingen av Aralsjøen og ikke minst Tsjernobyl-ulykken i 1986.
Kontramarxistisk historie
Hva om Saito har rett? I så fall kan man åpne for et oppfølgingsspørsmål: Hva hadde skjedd hvis Marx rakk å fullbyrde forvandlingen Saito skriver om? Hva om den viktigste intellektuelle arven etter Marx ikke var analysen av kapitalisme og klassekamp, men en visjon for et samfunn i harmoni med naturen?
Men dette er bare kontrafaktisk ønsketenkning. Kanskje er Saitos viktigste bidrag å åpne rommet mer for de som nekter å godta absurditeten som amerikanske Fredric Jameson i sin tid pekte på, nemlig en verden der det er lettere å forestille seg klodens undergang enn slutten på kapitalismen.