Polakker er den største minoriteten i Norge. Uten polakker hadde vi ikke hatt Operaen eller Trondheim Torg; laksenæringen, oljebransjen og svært mange arbeidsplasser hadde vært underbemannet. Norge hadde stoppet opp om ikke polakker og andre arbeidsinnvandrere hadde bidratt.
Allerede abonnent? Logg inn
I Klassekampen 4. februar las eg om ein ny, finsk operaoppsetting av Karl Ove Knausgård sin roman «Morgenstjernen». Berre Knausgård er nemnt som opphavsperson for denne vellukka oppsettinga. Det er fantastisk, vår store forfattar nå også som komponist og librettist! Men så tok det meg cirka 20 sekund på nett for å finne ut at komponist er Sebastian Fagerlund og librettoen er av Gunilla Hemming. Det er fint om Klassekampen er meir presis og informativ når det gjeld opphavspersonar.
Vidar Ytre-ArneI dag feirer vi samenes nasjonaldag. Det er en mager trøst for Finnmarks samer og hele den samiske kulturen i Norge. I går vedtok Stortinget at det fortsatt skal gjøres store inngrep i reindriftsområder i Finnmark for å elektrifisere Melkøya. I går hadde SV en historisk mulighet til å sette en stopper for enorme naturinngrep i Finnmark, inngrep som vil gå hardt ut over en allerede presset reindrift. Den muligheten lot de gå fra seg. Debatten om Melkøya de siste ukene har handlet om lovlighet, regjeringens kraftløft, Europas energisikkerhet, om datasentre og klimapolitikk. Det som har blitt helt borte, er det samiske perspektivet. Fakta er at kraftlinjene som allerede er bygget for å få elektrifisert Melkøya, som den mellom Skaidi og Hammerfest, og de linjene som skal bygges videre, alle påvirker naturen og reindrifta i området.
Tor Bjørnar HenriksenHvorfor dyrket Jeffrey Epstein kontakten med ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen? Hvorfor overførte han ferieopphold, lån, donasjoner og testamentariske disposisjoner? Det var åpenbart ikke bare for å sole seg i glansen av to av tilretteleggerne for Oslo-avtalene. Forholdet mellom de tre var mer enn et privat anliggende. Særlig den omfattende kontakten mellom Epstein og Rød-Larsen har betydelig offentlig interesse. Rød-Larsens forklaring i ettertid, at det var en «alvorlig feilvurdering» å ha et «personlig og økonomisk forhold til Epstein», fremstår lite troverdig i lys av kontaktens omfang og varighet. Kontakten må ses i en større sammenheng. Oslo-prosessen ble lansert som et gjennombrudd i 1993, men avtalene i 1994 og 1995 integrerte ikke folkeretten: Israels okkupasjon av Palestina ble ikke opphevet, retten til selvbestemmelse ikke sikret, bosettingspolitikken fortsatte, palestinsk territorium ble ytterligere fragmentert, rettighetsforpliktelser ikke håndhevet og statusspørsmål utsatt. Resultatet var et asymmetrisk forhandlingsregime som forvaltet okkupasjonen snarere enn å avslutte den – satt på spissen: fred uten rett og rettigheter. Kritikken av prosessen var derfor bred – fra palestinske forhandlere og israelske tidligere embetsmenn til menneskerettighetsorganisasjoner, FN-eksperter og forskere. Etter rollen som diplomat og tilrettelegger for Oslo-avtalene ble Rød-Larsen FNs spesialkoordinator for Midtøsten-fredsprosessen (UNSCO) i perioden 1994–1996. I 1999–2004 var han Kofi Annans spesialutsending for Midtøsten-fredsprosessen, også det en politisk rolle. I min kapasitet i Amnesty International møtte jeg Rød-Larsen på UNSCOs kontor i Ramallah i 1996 og fremførte Amnestys kritikk av Oslo-prosessen, UNSCOs manglende vektlegging av palestinernes rettigheter og Israels bosettingspolitikk.
Jan Borgen