Det går en nemesis gjennom livet. I gårsdagens avis skreiv jeg om vårlige tendenser i Oslobyen, mens det laver ned tinesny i nord.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Fugl i nød
Det fins hull i systemet som ingen verken tetter eller snakker om. For eksempel: Hvem skal hjelpe bortkomne, skadde eller syke fugler i hovedstaden? En solskinnsdag i fjor sommer gikk jeg raskt gjennom Oslo sentrum. Den to måneder gamle babyen min lå hylende i vogna, og jeg hadde prøvd alt: byssing, mating, bleieskift – nå var det bare å komme seg hjem. «Pip, pip, pip», lød det da jeg passerte Det Norske Teatret. Og lyden kom ikke fra barnevogna. Foran den glassdekte fasaden, i solsteika og rett på asfalten, lå en lodden måseunge og skreik etter hjelp.
Tabitha SabrinaSaga blott
«Da-dam-pam-pa!» Og snart finnes ikke isbilen, heller. Det går ikke rundt mer, og derfor blir 2026 det siste året. Var det siste gang jeg så den en søndag i september, da den kjørte opp de stupbratte bakkene langt inne i Hardanger? Tantebarna mine kommer til å huske isbilen, de er store nok til det. Men for ettåringen min er løpet kjørt. Herved er min families tradisjonsrike lureri avviklet for evig og alltid: «Hør, her kommer fiskebilen!» Heldigvis har vi fortsatt Norge Rundt på NRK1, men snart tas vel det av lufta, og da er det ingenting igjen av stort, offentlig felleseie som binder Griegs «Norsk dans nr. 2» til de formative år.
Tabitha SabrinaBæderommet 3
Vi er tilbake på gulvet der jeg satt omringet med papp, verktøy og en ferdig montert baderomshylle, og kikket nedi et stup – eller heller en rutsjebane av hvite fliser. Hvordan feste et 40 cm skap til en vegg med to eksisterende skruehull med 30 cm bredde? Med en montasjeskinne kunne jeg enkelt bare skrudd to skruer inn i de eksisterende hullene og hengt skinna på dem. Men i pakka lå det ingen sånn skinne!!! Skal jeg være helt ærlig, så husker jeg faktisk ikke hvordan jeg gjorde det. Det er mulig at det er slått inn en psykologisk forsvarsmekanisme, som når man fortrenger en traumatisk opplevelse. Men jeg husker at jeg boret inn i den tynne MDF-plata bakpå skapet. Her begynte jeg å gråte litt, for det gikk opp for meg at skapet mest sannsynlig ikke ville tåle sin egen vekt når jeg hang det opp.
Millennial_MacGyver