I 2019 tok jeg og noen venner heisen opp til toppen av Oslo Plaza. Bygget, som det svenske arkitekturkontoret White Arkitekter tegnet, ble ferdigstilt 1989 og rager stadig over byen. Helt siden jeg besøkte en tante og onkel som tilfeldigvis bodde der tidlig på 00-tallet, har jeg på barnlig vis vært slått av både bygget og utsikten. Denne dagen slo det meg at det å være fascinert av et blikk ovenfra blir ansett som suspekt i urbanismens kretser, som om det å tenke helhetlig var iboende arrogant.
Ideen om at den levende byen planlegger seg selv, gir først og fremst fri bane til kapitalismen. Vi trenger et fugleperspektiv igjen.
Planleggingens paradoks
