Byplanlegging

Plan­leg­gingens paradoks

Ideen om at den levende byen planlegger seg selv, gir først og fremst fri bane til kapitalismen. Vi trenger et fugleperspektiv igjen.

SKYSKRAPERBLIKKET: Med modernismen forsvant også det overordnede perspektivet på byen som det offentlige kunne planlegge til alles beste, skriver Alf Jørgen Schnell. Foto: ColourboxSKYSKRAPERBLIKKET: Med modernismen forsvant også det overordnede perspektivet på byen som det offentlige kunne planlegge til alles beste, skriver Alf Jørgen Schnell. Foto: Colourbox

I 2019 tok jeg og noen venner heisen opp til toppen av Oslo Plaza. Bygget, som det svenske arkitekturkontoret White Arkitekter tegnet, ble ferdigstilt 1989 og rager stadig over byen. Helt siden jeg besøkte en tante og onkel som tilfeldigvis bodde der tidlig på 00-tallet, har jeg på barnlig vis vært slått av både bygget og utsikten. Denne dagen slo det meg at det å være fascinert av et blikk ovenfra blir ansett som suspekt i urbanismens kretser, som om det å tenke helhetlig var iboende arrogant.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Med andre ord