Thomas Lundbo
Den som jubler sist. Siste nytt før sammenbruddet 001
Roman
Cappelen Damm 2023, 192 sider
Jeg har lenge lurt på hvordan Munchmuseet kunne ende opp med å faktisk bli bygd, tross alle indikatorer på at det ville bli stygt, feilaktig og dypt utilfredsstillende i nært sagt ethvert henseende. Det finnes sikkert riktige svar på dette, men jeg liker å tenke at det dreier seg om byråkratiet som sådan: at det første jubelbruset når et valg endelig tas, leder til en lang rekke ansvarsforskyvninger, der ulike komiteer og avdelinger og innleide konsulenter (ikke minst!) kun behandler sin lille bit av prosjektet, mens helheten, sammenhengen og fellesfølelsen så å si forvitrer på veien, og utgiftene og tidsramma sprekker – men når man har kommet langt nok, er det umulig å snu, og uansett vil ingen ta på seg ansvaret lenger. Voilà , Munchmuseum! Hvem kan vel glemme følelsen av ja ja, det ble vel sånn… da det endelig sto ferdig?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
