DebattFødselsdag

En bauta i kvinnekampen

Goro Ree-Lindstad (Direktør ved Likestillingssenteret) og Frøydis Sund (Seniorrådgiver ved Likestillingssenteret)
ALLTID I FRONT: På mandag fyller Berit Ås, sosialpsykolog, grunnlegger av Kvinneuniversitetet og SVs første partileder, 95 år. Her på talerstolen på SVs landsmøte i 1975. Foto: Henrik Laurvik/NTBALLTID I FRONT: På mandag fyller Berit Ås, sosialpsykolog, grunnlegger av Kvinneuniversitetet og SVs første partileder, 95 år. Her på talerstolen på SVs landsmøte i 1975. Foto: Henrik Laurvik/NTB

Mandag 10. april fyller Berit Ås 95 år. Det er ingen tvil om at hun har satt dype og varige spor i arbeidet for kvinners rettigheter, gjennom hele sitt virke. Hun har aldri vært redd for å gå nye veier for å bekjempe urettferdighet og kvinnediskriminering.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Nasjonalmuseet

La teppet henge!

Det raser en debatt om Nasjonalmuseet bør ta ned teppet «Mourning Carpet» av Noa Eshkol, også med sitt-ned-aksjon fra Palestina-aktivister i rommet der teppet henger (Klassekampen 10. oktober). Under et nylig besøk på museet ble jeg stående og se på teppet og beskrivelsen av det. Det dreier seg om minner etter et terrorangrep i Israel i 1974 der blant annet 22 skolebarn ble drept i gisselaksjonen. Jeg er selv Palestina-aktivist og forstår godt kritikken mot Nasjonalmuseet, blant annet om at utstillingen av teppet ikke er satt inn i kontekst med det pågående folkemordet. Her har museet en stor jobb å gjøre; palestinsk kunst og kultur er forsøkt kansellert i årtier, blant annet fra israelsk side. Når det er sagt: Når teppet først er hengt opp, vil jeg ikke være med på kansellering av dette verket. Tenk på hvilket signal det vil sende: At vi ikke bryr oss om terror og nedslakting så lenge det er israelske barn som er ofrene. Vi må anerkjenne menneskelige lidelser på begge sider og at barn er uskyldige ofre – uansett! Terror er uakseptabelt, uansett hvem som utfører den, og minnesmerker over sorgen etter slike hendelser må vi tåle.

Envor M. Bjørgo Skårdalsmo
Naturvern

En nasjon av fulle sjømenn

NRK skriver at Norge er på europatoppen i å forbruke areal. Vi oppfører oss som fulle sjømenn i måten vi skusler med natur, og internasjonale eksperter er sjokkerte. Naturnasjonen som oppfant «bærekraftig utvikling» og er rikt nok til å være best i klassen, sprenger vekk flere tusen år gamle skoger for å bygge klossete varehus langt fra sentrum, hyttefelt med dobbel garasje og alpinanlegg. Konsekvensen av nedbygd natur er klimagassutslipp, mindre evne til å binde karbon, temperaturøkning og mer ekstremvær. Det koster ingenting å bygge ned norsk natur. Regningen er det andre som må ta. Når vi bygger ned natur, øker vi sjansen for flom og ras, og vi ødelegger områdets evne til å absorbere vann, lagre karbon, binde jord, gi skygge og regulere temperaturer. Europeiske byer blir varmere, og det forventes fortsatt stigende temperaturer, men også større nedbørsmengder.

Line Oma og Birgitte Hellstrøm
Akademia

Isaksen ex auditorio

Som siste del av en disputas er det mulig for andre å kritisere et doktorgradsarbeid. En slik ex auditorio-opposisjon er en anledning der også andre enn de oppnevnte opponentene kan drøfte avhandlingsarbeidets sterke og svake sider. Isaksen burde fremmet sin kritikk av min avhandling, norsk pedagogisk forskning og «kritisk teori som nyreligiøs pedagogikk» ex auditorio på sin hjemmeinstitusjon NTNU i Trondheim. Jeg skal her behandle hans innlegg i Klassekampen 11. oktober som om han gjorde det. Først: En forankring for mine tekstanalyser er den franske filosofen og semiotikeren Roland Barthes og ideen om at det en tar med til en tekst også preger forståelsen av den. Dette gjelder også Isaksens innlesning av «en nyreligiøs pedagogikk» i min avhandling. I min prøveforelesning anvendte jeg vitenskapsfilosofen Karl Popper til å belyse forholdet mellom styring og kritikk.

Simon Malkenes