God mor

Kleskrise

Folkebevegelsen Arkitekturopprøret, som kjemper mot stygge, mørke og sjelløse nybygg, har satt vakre ting på agendaen. Hvorfor kan ikke vi som samfunn enes om at svarte og grå bokser som sender tankene til diktaturer og dommedag, må vike til fordel for arkitektur inspirert av tradisjonelle og klassiske byggeskikker? Det fremstår som en gåte. Dessuten spiser det mørke og stygge trendveldet seg inn på nye områder. Jeg har nemlig samme følelse av «hvorfor gjør ingen noe med dette?!» på hjemmebane, i form av en ettåring som springer rundt og må bytte klær omtrent fem ganger om dagen. Det skal sies at vi arver store deler av garderoben hans, men når jeg en sjelden gang titter i butikkene, er ikke inntrykket stort bedre. Med mindre vi vil feilkjønne guttungen med rysjer, blonder og kjolesnitt – alt så klart i rosa- og lillatoner – står valget sjeldent mellom noe annet enn beigetoner ispedd lyseblått på den ene sida og svarte, brune, mørkeblå farger med i beste fall innslag av en form for grønn på den andre. Jeg må faktisk jobbe ganske hardt med dagens outfit for at guttungen ikke skal bli finansfyr på rivieraen eller en vandrende fargemessig assosiasjon til avføring, bålrester og skitt. Fargerike klær, eller bare klær som bruker rene, ekte farger, har blitt en luksusvare: Jeg må gå betraktelig opp i pris for å finne for eksempel en himmelblå genser med ei gul and på, en rød- og hvitstripete genser, gressgrønne bodyer med oransje dinosaurer påtrykt. Heldigvis fins det håp. Etter flere år med svarte kjøkken, beige sofaer og millenniumsgrønne vegger, er farger tilbake i interiørbildet.