Jeg synes det er lett å like Elizabeth Strouts bøker.
Strukturen i fortellingene er gjerne akkurat passe åpne til at leseren får akkurat passe plass til å tenke selv. Menneskene som befolker romanene og novellene hennes, lever nokså alminnelige liv, men blir gjerne satt i situasjoner der de får en slags åpenbaring som også beveger leseren, som når det går opp for Olive Kitteridge i «Olive, igjen» (2019) at hun har vært mor til et «morløst barn». Det er gjerne i det usynlige, indre livet at de store dramaene utspiller seg i disse bøkene, men det skjer også gjerne noe forferdelig i den ytre verden. Jeg glemmer ikke når en far i «Mitt navn er Lucy Barton» (2016) straffer sønnen for å ha kledd seg ut i dameklær, tvinger ham ut på gata i disse klærne, mens han kjører ved siden av, gjennom hele landsbyen, og roper «jævla soper» til ham. På kvelden er han full av anger og legger seg inntil sønnen og gråter med ham.
Episoden er beskrevet med en form for distanse, som dramaene i Strouts bøker gjerne er, fri for inderlighet og påtrengende empati. Jeg har av og til tenkt at denne observerende distansen, også i jeg-fortellingene, har med Strouts bakgrunn som jurist å gjøre. Selv om det alltid er enkeltmennesker hun skriver om, viser hun gjerne et skarpt blikk for samfunnsliv, en interesse for strukturer og systemer som mennesket bevisst og ubevisst inngår i.
Ja, sånn er det gjerne i Elizabeth Strouts bøker. Og sånn er det for så vidt også i årets norske utgivelse, «Lucy ved havet» (originalen kom i september i fjor). Samtidig står den for meg som en litt tammere og mer selvbevisst roman.
Jeg-fortelleren i «Lucy ved havet» er romanforfatteren Lucy Barton, kjent fra to andre av Strouts bøker. Hun bor i New York, har nylig vært på turné med sin seneste roman, men er i sorg etter at ektemannen David døde året i forveien. I mars 2020 overtaler eksmannen og parasittologen William henne til å reise ut av New York med ham. De har begge sett, på avstand, koronapandemiens første dramatiske fase i Europa, men Lucy har ikke sett for seg at også hennes by ville bli rammet. Sammen har de to døtre, William har også en datter fra et senere ekteskap. De drar til Maine, i det nordøstlige hjørnet av USA, et idyllisk, men barskt landskap, med Atlanterhavet rett ut, og leier et hus i den lille fiktive kystbyen Crosby. I den samme byen, vil mange huske fra Olive-historiene, holdt Olive Kitteridge til i alle år, før hun endte opp i en omsorgsbolig på Maple Tree Apartments, i utkanten av byen (hun blir forresten også nevnt i denne boken).
Et spørsmål Strout alltid søker svar på, er hvordan det er å være menneske i en bestemt historisk periode. I dette tilfellet: Hvordan var det å leve i USA under nedstengningen og tiden som fulgte? Hun skriver frem dramatikken på en måte som gjør at leseren også tenker over hvor lett det glir bort for minnet, det som en gang gjorde uutslettelig inntrykk: frysebilene i gatene, gamle og syke som døde alene hjemme, angsten for ikke å få puste.
Lucy vokste opp i Amgash, Illinois i 1950- og 60-årene, under omsorgssvikt og i stor fattigdom. Under nedstengningen erkjenner hun plutselig, i Hilde Rød-Larsens solide oversettelse: «Barndommen min var en eneste lang nedstengning. Jeg traff aldri noen eller dro aldri noen steder». Det er typisk for Strout, og fint gjort: Overlatt til seg selv forstår personene hennes alltid noe annet om eget liv enn de tror de skal forstå.
Men det er litt lengre mellom de forløsende erkjennelsene i denne boken enn i tidligere utgivelser. Og det som blir uthevet som innsikter, fordi de for eksempel får stå alene som en setning, fremstår oftere enn før som lite risikable utsagn. Tidlig i boken forteller Lucy om da hun den første perioden ble avhengig av å se TV-nyhetene hver kveld. Hun satt foran TV-en, men tok seg selv i å se ned i gulvet, ikke på bildene som rullet over skjermen. Så konkluderer hun: «Det er interessant hva mennesker gjør for å holde ut ting».
Det er det! Men akkurat denne beskyttelsesmekanismen – å bla forbi grusomme bilder i avisen, skifte kanal på TV under de mest brutale krigsreportasjene, ja, å se bort – må være et av de siste tiårenes mest kommenterte fenomen. I dette tilfellet er kanskje ikke lenger det mest interessante hva man gjør for å holde ut, men hva det for den enkelte innebærer å holde ut?
Et annet sted lar Strout Lucy si: «Vi lever alle i en nedstengning, hele tiden. Vi bare vet det ikke». Det ligner en innsikt, men er det sant? Jeg leser utsagnet som en forsonende påkallelse av våre eksistensielle grunnvilkår: Vi kan snakke om hva vi føler og tenker, men lever dypest sett alle med et udelelig indre liv. Så langt følger jeg henne, men hvordan den enkelte lever med dette vilkåret, avhenger i stor grad av personlighet og hvordan man er rustet for å tåle ensomhet, for eksempel. Strouts ellers så ujålete måte å formidle livsvisdom på, har for meg her noe generisk ved seg. Vi lever ikke alle i en nedstengning, hele tiden. Noen gjør det mer enn andre.
Det generiske viser seg også i «alt» skal med i handlingen: drapet på George Floyd, demonstrasjonene som fulgte, stormingen av Kongressen, søsteren som blir med i et kristenfundamentalistisk miljø som ikke tror på smitte. Selv ikke de ikke-binære slipper unna, når datteren vurderer en affære med en person Lucy, i sitt enfold, formoder er en mann: «Mamma, hvor har du vært? [...] Det kunne jo vært en kvinne, eller et ikke-binært menneske».
Så kan man si at alle disse hendelsene og bevegelsene jo faktisk utspilte seg innenfor det samme tidsrommet, men det betyr ikke at alt forsvarer sin plass i en roman.
Og likevel. Når Strout beskriver det forferdelige, men også befriende, i at ingen av oss vet hvordan livet skal bli, er hun alltid verdt lesningen.