Jeg hadde ikke sett Lucky Eddie på mange år, men lite var forandret. Lukten av støv, vamle fantasier og forestillinger fra en tid som aldri vil komme tilbake – det minnet om guttedagene, før livet hadde satt sine merker. Ute var alt grått, den skitne snøen trakk seg sakte tilbake, bare for å avdekke nye lag av grums i gatene. Det var hos Lucky Eddie jeg så henne igjen. Hun lå henslengt innerst i lokalet, iført lite annet enn sitt kastanjebrune hår og de oppflerrede lasene etter en florlett underkjole som fremhevet den formfullendte kroppen. Yppige bryster, slank midje, ben som gikk hele veien fra rennestein til himmerik. Hun var slik jeg husket henne – villig, skjødesløs – og jeg visste at hun skulle dø.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
