Lise i livet

Kaosdagbok

Det var i den tid jeg gikk rundt og doomscrollet i Oslo, en by som hadde sluttet å sette noen merker på meg, all den tid verdens mulige sammenbrudd utspilte seg på skjermen, minutt for minutt. Alle rundt meg var også rammet, vi stavret rundt storøyde og oppspilte, full av frykt, vantro og kullsvarte vitser som bunnen hele tida truet med å ramle ut av. Noen ganger prøvde jeg å få tilbake kontakten med bakken og byen og menneskene i den. På et utested møtte jeg en trivelig pasifist som hadde funnet en kur mot bøller. Litt uti samtalen sa han at krigen kunne vært avslutta for lengst, om ikke Nato … og noen ting om avtaler og opprustningsgalskap og pengestrømmer, og en mørke snek seg inn i samtalen, men så skrudde noen på et karaokeanlegg i hjørnet, og det ble besluttet å ta en øl til. Jeg forlot stedet noe ustø i kropp og sjel, men overveiende munter, men på bussen hjem åpna jeg internett igjen og leste en artikkel om en av verdens selvutnevnte overherrer, som hadde kjøpt en liten by i Texas og omdøpt en gate fra Weems street til Memes street. Ha, ha, ha. Vi lever i en simulasjon, er det mange i det miljøet som mener, verden er som et dataspill der de fleste av oss er non-player characters, NPCs, som flyttes rundt som brikker. Jeg kom på en gang på høsten, da jeg hadde møtt en person som med stjerner i øynene hadde snakket om at Donald Trump kom til å redde verden fra avgrunnen, det var faktisk siste sjanse.