En formiddag i februar skulle jeg møte Karolina Ramqvist hjemme hos henne ved lunsjtider. Vi skulle snakke om hennes nye bok – matmemoaren og familiehistorien «Brød og melk» – men jeg var altfor tidlig ute, slik man gjerne er til avtaler i byer som ikke er ens egne, hvis man da ikke ender med å rote seg helt bort. Jeg ruslet rundt på Södermalm i Stockholm i den klare vintersolen, jeg så skyggespillet på gaten foran meg, av mennesker som kom og gikk, trær og fugler og hunder i bånd. Denne boken, tenkte jeg, mildt inspirert av skyggespillet, handler også om hvem man gir seg til syne som, om det øyeblikket man som barn oppdager at ens indre jeg ikke er noe alle kan se, men noe som kan deles hvis man vil – eller skjules hvis man må. Barnets samtale med seg selv. Dét, tenkte jeg, må jeg huske å spørre om.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
