Sjangeranarkister slår seg løs.
Shook
Matador/Playground
I gospel-punken til det fascinerende, eksperimentelle Atlanta-bandet Algiers, er radikalitet en del av uttrykket. Politikken er inkorporert i frontmann Franklin James Fishers tekster og snerrende stemme, i marsjerende rytmer og i selve sjangerblandingen. En blanding som har blitt veldig mangfoldig på deres fjerde album.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.