DebattKulturkrig

Å bære ved til kultur­krig­bålet

Bjørgulv Braanen avlegger en Facebook-diskusjon med undertegnede en visitt i Klassekampen 28. februar. Denne diskusjonen handlet om hvorvidt det er smart av aktører på venstresiden å kaste seg på klassiske kulturkrigssaker som den mye omtalte Leiv Eiriksson-debatten. (Jeg mente nei.) Braanen skriver at «dette er jo betydningsfulle saker». Jeg mener tvert imot at det overveldende flertall av kulturkrigssaker er ubetydeligheter som blåses opp til fem hønsegårder og/eller er saker som presenteres på til dels svært feilaktige premisser. Så er jeg enig i at «vi bør derimot påse at debattene er saklige, med respekt for kunnskap». Utfordringen er at slike kulturkriger i all hovedsak foregår i hyperpolemisk form og gjerne iblandet litt latterliggjøring av folk med fagkunnskap.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Nationaltheatret

Svar til tillits­valgte ved Natio­nal­theatret

Fjorten tillitsvalgte ved Nationaltheatret skriver i et leserinnlegg i Klassekampen den 19. februar at vårt forslag «Ny framtid for Nationaltheatret» ikke snakker for de ansatte. Samtidig som de avviser forslaget, blant annet fordi det er mangelfullt, er de også bekymret for at det også kan sette hele den pågående prosessen i fare. Det er mange misforståelser og forvirring rundt Nationaltheatrets videre skjebne, både om hva vårt forslag innebærer og hva Regjeringens minimumsforslag innebærer. Vårt forslag vil verken sette noen prosess i fare eller forsinke framdriften. Vi har vist konkrete løsninger for behovene de tillitsvalgte peker på som viktige. Vårt forslag er ikke kun en klassisk fasadeendring, det er først og fremst en fremtidsrettet innvendig oppgradering, for å sikre kunstnerisk vitalitet på et mangfold av scener i samme hus, med bedre arbeidsforhold, lagre og verksteder, til både ansattes og publikums fordel. Det er viktig for oss å påpeke at det vi i «Ny framtid» ber om er at vårt forslag vurderes og kvalitetssikres seriøst på linje med de andre alternativene.

Epstein-dokumentene

Hvor ble det av integri­teten?

Epstein-avsløringene har avdekket grov integritetssvikt hos norske toppolitikere, organisasjonsledere og et medlem av kongehuset. Mange har skrevet innsiktsfullt og forsøkt å besvare det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? De fleste går da rett på institusjonene og systemene, uten å dvele ved at dette ikke ville skjedd hvis enkeltpersonene som nå er avslørt hadde utvist tilstrekkelig høy personlig integritet i utgangspunktet. Institusjonell integritet handler om normer, lover, regler og kontrollmekanismer som sikrer at organisasjoner og virksomheter er pålitelige og troverdige. Personlig integritet er noe annet, men like viktig: Det handler om den enkeltes evne til å handle i samsvar med det som er sant og rett. Også når det ikke finnes klare regler å støtte seg på. En offentlig person kan følge alle formelle krav og likevel svikte sin personlige integritet dersom prestisje, karriere eller økonomiske hensyn styrer dømmekraften. Systemer kan regulere adferd og bidra med etiske retningslinjer, men de kan ikke erstatte personlig dømmekraft. Sterke institusjoner kan både forebygge og begrense skadevirkningene når personlig integritet svikter.

Mikrobiologi

Litt om trans­po­sonar

At vitskapsfolk skriv om vitskap i avisa er i utgangspunktet eit ubetinga gode, og ein skal vere varsam med å vere for pedantisk eller å krevje full fagleg presisjon i slike tekster. Når folk skriv ting som det ikkje er nokon konkret grunn til å tru som om det var etablerte sanningar, gir imidlertid det høve til litt ytterlegare fagformidling. Dag O. Hessen skriv 24. februar om mikrobiologi, virus og deira evolusjon. I avslutninga har han setningen «[Virus] har tatt bolig i vårt arvestoff, og det meste av vårt DNA er fylt opp av proteinlignende fragmenter, transposoner».