DebattKulturkrig

Å bære ved til kultur­krig­bålet

Ronny Kjelsberg (Medlem i Rødt)

Bjørgulv Braanen avlegger en Facebook-diskusjon med undertegnede en visitt i Klassekampen 28. februar. Denne diskusjonen handlet om hvorvidt det er smart av aktører på venstresiden å kaste seg på klassiske kulturkrigssaker som den mye omtalte Leiv Eiriksson-debatten. (Jeg mente nei.) Braanen skriver at «dette er jo betydningsfulle saker». Jeg mener tvert imot at det overveldende flertall av kulturkrigssaker er ubetydeligheter som blåses opp til fem hønsegårder og/eller er saker som presenteres på til dels svært feilaktige premisser. Så er jeg enig i at «vi bør derimot påse at debattene er saklige, med respekt for kunnskap». Utfordringen er at slike kulturkriger i all hovedsak foregår i hyperpolemisk form og gjerne iblandet litt latterliggjøring av folk med fagkunnskap.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Hva vet vi om iranske biovåpen?

Muligheten for at Iran skal utvikle atomvåpen har vært en mangeårig bekymring og er åpenbart ett av motivene bak USA og Israels angrepskrig mot landet. Men også biovåpen kan skape store problemer i denne krigen. Dette er kommet i skyggen av atomfrykten, til tross for at slike masseødeleggelsesvåpen kan medføre like store katastrofer som atomvåpen. Det er mange holdepunkter for at Iran gjennom årene har utviklet biovåpen. Ayatollaenes Iran viste tidlig interesse for slike våpen. I 1988 uttalte Ali Rafsanjani, en ledende politiker og ayatolla som senere ble president: «Kjemiske bomber og biologiske våpen er den fattige manns atombomber og er lette å produsere. Vi burde i det minste vurdere dem i vårt forsvar.» Iranske agenter var aktive ved Sovjetunionens oppløsning for å sikre seg forskere i biopreparat­nettverket som var ansvarlig for Sovjets omfattende bio­våpenprogram. Gjennom årene har Iran bygget opp omfattende ekspertise og bioteknologiske forskningsmiljøer nødvendig for utvikling av biovåpen.

Stig Sophus Frøland
Ungarn

Den store oppryd­dingen

Den nyfelte statsministeren Viktor Orbán kom til makten i Ungarn etter et brakvalg i 2010. Partiet Fidesz fikk da supermajoritet på 2/3 i parlamentet og grep muligheten til å gjennomføre flere grunnlovsendringer – blant annet endret de valgloven til sin fordel. Drøyt halvparten av mandatene til det ungarske parlamentet kommer fra enkeltmannskretser som bare krever simpelt flertall. Der har Orbán sikret seg seier i valg etter valg, ved å holde opposisjonen splittet. Når vi teller sofavelgere som egen gruppe, har støtten til Fidesz ligget og vaket rundt 1/3, mens de har hatt 2/3 supermajoritet i parlamentet. I valg etter valg har opposisjonen prøvd og feilet. Men de har også lært. Da Péter Magyar brøt ut fra Fidesz og seilte opp som en reell utfordrer, ga nesten alle opposisjonsledere (foruten fascistiske Mi Hazánk, som beholder sine seks seter) ham sin støtte, på tross av politisk uenighet.

Margrethe Guldal Einarsen
Usa

Kristendom uten Jesus?

De kaller seg evangelikale, og Johannes Åpenbaring er deres evangelium, ispedd noen voldsforherligende vers fra Det gamle testamente. Der er det som kjent nok å ta av. I omtalen av de evangelikales bestrebelser med det de sier er å hjelpe Gud i hans frelsesplan, som forutsetter Armageddon, ser vi betegnelsene bibelsk, religiøs og kristen brukt om hverandre. Bibelske og religiøse, ja vel, men å kalle disse bestrebelsene for kristne er å strekke fortolkningen av Jesu budskap i evangeliet svært langt. Det finnes vel knapt et eneste vers som kan rettferdiggjøre en slik tolkning. Og nei, ikke prøv å komme med Matteus 10. 34–39.

Tore Flåten