Denne uka hadde jeg bursdag, og en av presangene jeg fikk, var fast plass i arrangementsutvalget i idrettslaget hvor det ene barnet mitt er aktivt. Valget var, som sedvane er, foranlediget av en nesten samlet foreldregruppe som stirret ned i sitt eget fang, og et bedende, nesten desperat blikk fra avtroppende representant som jeg ikke klarte å stå imot. Jeg er del av en foreldregruppe som er uvanlig velfungerende og med en helt uvanlig sterk dugnadsvilje, men det er grenser for hvor mye entusiasme det er mulig å utvise for vaffelsteking og oppmøte i hallen tidlige søndagsmorgener, også hos oss. Det pleier som regel likevel å løse seg, på et eller annet vis.
I årevis har vi fått prentet inn i oss at vi først og fremst er kunder – nå har vi begynt å oppføre oss slik.
Ildsjelene i idretten spises opp fra innsida
