Kunstig intelligens
Kunstige motsetninger
Er jeg teknologioptimist eller dommedagsprofet? Det avhenger av hvilken ukedag det er, skal vi tro Klassekampens spaltister.
På fredag kritiserte Maja van der Velden og Henrik Skaug Sætre Inga Strümke og meg for å mene at kunstig intelligens (KI) er «løsningen på nær sagt alle våre politiske og sosiale problemer». På mandag ble Senter for langsiktig politikk, hvor jeg er fagsjef, derimot satt i bås med «dommedagspredikanter» av Annelin Eriksen.
At jeg, innenfor et tidsrom av få dager, kan bli plassert i komplett motsatte båser i samme avis, vitner om et problem i diskusjonen rundt KI: at vi søker enkle kategoriseringer i møte med kompleksitet og usikkerhet.
Som Eriksen selv påpeker, finnes det et mellomland; et rom for nyanserte perspektiver som tar usikkerhet på alvor og hverken forherliger eller djevelgjør teknologien. Skaug Sætra har i sitt eget arbeid forsøkt å bryte ned binære motsetninger mellom de som fokuserer på «kortsiktige» problemer tilknyttet AI, som diskriminering og urettferdighet, og de som fokuserer på «langsiktige» katastrofale trusler.
En konstruktiv samtale må befinne seg i dette nyanserte mellomlandet. At jeg framhever både mulighetene og truslene ved KI er ikke et utslag av en Jekyll og Mr. Hyde-personlighet, men snarere et uttrykk for at KI har både fordeler og ulemper. KI har et enormt potensial og kan bidra til å løse noen av de mest presserende utfordringene vi står overfor.
Aksel Braanen Sterri