De siste ukers avsløringer av hvordan det står til med deler av helse- og omsorgstjenestene i Norge er opprørende. Som sykehusprest i mer enn 20 år har jeg levd tett på endringene som har skjedd innenfor helse og omsorg siden slutten av 90-tallet. Jeg har vært med siden vi snakket uten å rødme om at «uten kjærlighet dør mennesket», og om helhetlig omsorg. Til og med de varme hendene våget vi å snakke om. Sakte, men sikkert er grensene for hva som er et akseptabelt omsorgsnivå flyttet. Samtidig har medisinen gjort fremskritt som fører til at det knapt finnes grenser for hva som er mulig å få til. Gapet mellom det optimale og det realistiske, mellom forventninger og tilgjengelige ressurser, har utviklet seg til en diger, vidåpen krokodillekjeft.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn