I eit innlegg 17. januar presiserte Terje Kolbotn, Boye Ullmann og Lars Borgersrud korleis dei vil endre Rødt sin Ukraina-politikk: «Vårt forslag er ganske enkelt. Det dreier seg utelukkende om defensivt luftvern fra Norge til Ukraina (…).»
Allerede abonnent? Logg inn
Lørdag meldte NRK at Trump ønsker å «åpne Cuba for amerikanere». Videre formidler de, fra Reuters, at USA og Cuba vil bli «enige om en avtale, som ikke vil basere seg på militærmakt.» Dette er et eksempel på et pressespråk som legitimerer intervensjonens logikk. Øyas befolkning lever under en pågående utsultingsstrategi, en desperat situasjon for over 10 millioner mennesker. Vi ser fram til en kritisk og balansert dekning fra vår statskanal, i en sak som er viktig for mange.
Ingrid F. MoenI Klassekampen 25. september berører Liv Bjørnhaug Johansen et av vår tids mest akutte folkehelseproblemer: det massive stigmaet som rammer mennesker med fedme. Johansen har helt rett i at vektstigma har en enorm skadegrad, og hun reiser en livsviktig debatt om hvordan vi krymper rommet for det kroppslige mangfoldet. Hun treffer også spikeren på hodet når hun kritiserer den urovekkende systemsvikten i at legemiddelindustrien leverer til to helt ulike markeder på samme preparat: alvorlig medisinsk behandling og kosmetisk vektreduksjon. Der Johansen retter skytset mot markedskreftene, vil jeg ta det et skritt videre: Det er nettopp fordi legemiddelindustrien og det offentlige helsevesenet navigerer etter helt ulike kompass, at staten snarest må ta kontrollen tilbake. Vi kan ikke forvente at en kommersiell aktør skal bære ansvaret for den statlige folkehelsen; industriens mandat er innovasjon og marked, mens statens mandat er rettferdig fordeling og universell helsehjelp. Det virkelige problemet i dagens Helse-Norge er den politiske handlingslammelsen som tillater at dette skjer. Ved å nekte å finansiere behandlingen i den offentlige helsetjenesten, tvinger politikerne kronisk syke mennesker ut på det samme uregulerte, kommersielle markedet som livsstilskonsumentene.
Mari-Mette GraffArne Svingen og Mahmona Kahn er i Klassekampen 25. september kritiske til de statlige innkjøpsordningene, der et råd sikrer at kun bøker med høy litterær kvalitet blir kjøpt inn. Dermed faller det de kaller lettlestlitteratur utenfor, og skaper A-og B-lag i barnelitteraturen. Fordi innkjøp gir makt, blir litteraturfeltet farget av rådets litteratursyn, og ikke-innkjøpt lettlestlitteratur blir et B-lag. Nå har vi en lesekrise. For å få ungdom til å lese, er det viktig å skrive bøker på alle kvalitetsnivå. Derfor bør innkjøpsordningene utvides, mener Khan og Svingen. Men innkjøpsordningene ble ikke opprettet for å demme opp for en lesekrise, men for å sikre at nasjonen utvikler et norsk litterært språk. De skulle gi forlagene trygghet til å satse på ukjente forfattere, og tid til å utvikle gode forfatterskap.
Birgithe Schumann-Olsen