182 ledende økonomer lanserte 8. januar en uttalelse hvor de hevder gjeldsslette er den eneste løsningen for Sri Lanka, som har havnet i historisk gjeldskrise.
Allerede abonnent? Logg inn
Det første året med Trumps andre presidentperiode i Det hvite hus er over. For både USA og verdensfreden var 2025 et katastrofalt år, og lite ser ut til å bli bedre i 2026. Heldigvis har det vært ganske bred enighet i Norge om at Trump og hans personkult MAGA er en trussel mot både demokratiet, den internasjonale verdensorden og mot freden. Men det er ikke er lenge siden langt flere på den relativt moderate høyresiden var fascinert av det høyreradikale prosjektet til The Donald. Det har med få unntak vært forsvinnende stille fra de profilerte nordmennene som inntil ganske nylig forsvarte mannen som nå truer med å rive folkerett, Nato og den regelbaserte verdensorden i fillebiter. Det er ikke mer enn halvannet år siden Fpu-leder og Frp-wonderboy Simen Velle uttalte at han ville ha stemt på Trump dersom han bodde i USA. Etter mye verbal juling gikk han riktignok tilbake på uttalelsen, men Frp-topp Per-Willy Amundsen var raskt ute med støtte til Velle.
Gaute SkjervøIran er ikke en homogen nasjonalstat. Landet rommer betydelige minoritetsgrupper, herunder kurdere, aserbajdsjanere, arabere, balutsjer og turkmenere, med egne språk, historiske erfaringer og regionale identiteter. Dagens sterkt sentraliserte styreform har i stor grad forsøkt å undertrykke dette mangfoldet gjennom uniform lovgivning og politisk kontroll. Resultatet har vært vedvarende spenninger, marginalisering og mistillit mellom sentrum og periferi. Spørsmål om et føderalt styresett i Iran har vært møtt med skepsis. Motstandere hevder ofte at et slikt system vil undergrave likhet og menneskerettigheter ved å skape ulike standarder i ulike regioner. Denne kritikken bygger imidlertid på en snever forståelse av likhetsprinsippet.
Amir BabakhaniAngående påtrykket fra myndighetene om at innvandrere må lære seg norsk fortere og bedre for å integreres i det norske samfunnet, virker det ikke som dette blir fulgt opp på samme måte i akademia. Ifølge «Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia» er engelsk som foretrukne undervisningsspråk et økende og omfattende problem. Vi får håpe at planen får konsekvenser, slik at faglærere, veiledere eller sensorer fremover slipper å kommunisere seg i mellom og med studenter på stotrende eller i beste fall middels godt engelsk. Selv har jeg ved flere anledninger, sist som sensor ved en høyskole, opplevd det absurde i det at fordi en fast ansatt med sensor har engelsk som morsmål så må resten av oss med norsk som morsmål snakke engelsk. En annen absurditet opplevde jeg i et foredrag med en norskspråklig foredragsholder; kun en av studentene behersket ikke norsk, så da måtte alle snakke engelsk. Dette er ifølge handlingsplanen en utbredt praksis innen dagens akademia. I tillegg til det muntlige kommer alle skriftlige avhandlinger, oppgaver og all ytterligere kommunikasjon som skrives på engelsk. Innenfor kunstutdanningen, som jeg representerer, er dette blitt nærmest et mantra. Undervisningen foregår på engelsk, fordi flere og flere professorer kun snakker engelsk, antall internasjonale kunststudenter øker, kunstmiljøet er internasjonalt – og så videre. Engelsk har i mange år dominert hele kunstfeltet.
Gisle Harr