Den første gangen jeg møtte Diego, inviterte jeg ham hjem, og sånn ble det at vi helt fra begynnelsen av vendte ryggen til alt som handler om å gjøre ting gradvis.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Flaggtyven
De siste ukene har det knapt vært mulig å stikke hodet ut av døra uten å se det norske flagget på alt fra skjortebryst og hjemmesnekrede bøttehatter til melkekartonger og pakker med gulrøtter. Årsaken er selvsagt VM-feberen som herjer i landet vårt. Jeg tviler på at stortingsrepresentant Frederik Meltzer, som lanserte det norske flagget i 1821, i sin villeste fantasi hadde forutsett at flagget skulle bli gjenbrukt slik drøye 200 år fram i tid. Jeg vil også tro at respekten for flagget var så stor at vi må et godt stykke inn på 1900-tallet før det ble frigjort fra flaggstanga og brukt som identitetsmarkør på internasjonale idrettsarrangementer. All denne flaggingen har fått meg til å gruble over hvem som egentlig eier det norske flagget. Eller i mer juridiske termer: Hvem har rettighetene til det? Ja, jeg vet, svaret er nok bare et kjapt Google-søk unna. Men jeg vil ikke frata fantasien min gleden av å tygge litt på problemstillingen.
UglaTadsjikistan
I Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe finnes et veldig godt eksempel på hvordan land med litt tvilsomt forhold til demokrati bygger statussymboler. Vi hadde planer om å besøke et nytt tehus i byen, men de planene gikk i vasken. For som det sto i en brosjyre: Dette nybygget var planlagt som et tehus, men endte med å bli et palass. Fort gjort, tydeligvis. Dermed gikk vi i stedet videre til luksushotellet like ved, der vi på ingen måte hadde råd til å bo, men kunne betale en mindre sum for å låne bassengområdet en dag. Det gjorde godt, for det var fryktelig varmt i den tadsjikiske hovedstaden. Et av mine første minner fra byen er at taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen, stoppet for å fylle bensin på en bensinstasjon som var en rusten tankbil med påmontert bensinpumpe.
Reisende backÓ, Guð!
For en del år siden flyttet jeg til en gård på Island for å skrive ferdig bacheloroppgaven min. Det var under pandemien, alt i Norge var stengt og jeg kjedet meg. Nord på Island var derimot lammesesongen i full gang, masse action, tenkte jeg. Og delvis fikk jeg også rett, for det var mye som skjedde akkurat i det sauen skulle føde. Utenom var det nokså stille. Jeg satt i stua, skrev på oppgaven min og kikket på et kamera bonden hadde installert nede i fjøset. Når sauen begynte å gå fram og tilbake betydde det fødsel, og jeg fjernet meg umiddelbart fra tastaturet, løp ut i garderoben, flekket på meg kjeledress, altfor store støvler og tok imot et lam. Selv om jeg ganske raskt og litt skuffet innså at jeg var et bymenneske som savnet brosteinskafeer, barer og venner i gangavstand, ble jeg etter hvert vant til gårdslivet. Mine nye venner – sauene, hestene og hønene – snakket ikke stort og var rett fram pragmatiske i sin livsførsel.
Esel