En lang vei

Han er fri

Sturgill Simpsons kontrærimpuls har tatt ham med på en lang, besynderlig reise uten svar, men med minst ett repetert spørsmål: hvorfor ikke? I starten av denne uka var vandreren Simpson og hans band innom Sentrum Scene i Oslo, der de i tre timer satte døra på vidt gap for den søkende, velklingende virtuositeten. Og, jo da, tre timer med (rocke)konsert på en mandag er mye, særlig hvis du forventer outlaw-country à la Waylon Jennings og får et evig groove à la Grateful Dead. Men noen ganger kan du ikke gi publikum det de vil ha – du må gi dem det de trenger. Og denne trengte i hvert fall jeg. Etter americana-gjennombruddet midt på 2010-tallet, ble Sturgill Simpson plassert på en pidestall han raskt hoppet ned fra. Som han i 2019 sang med en viss forakt på «Fastest Horse in Town», låta som rundet av Oslo-konserten: Everybody’s trying to be the next someone. For Simpson vil ikke være det neste navnet på alles lepper; han er snarere besatt av å få til something, og dette noe kan ikke defineres utenfra, av andre.