De av oss som på en eller annen måte har gutter og menn i livene våre – og det gjelder vel strengt tatt et flertall – har allerede vært bekymret en stund: De henger etter på skolen og dropper oftere ut, og om de først kommer seg gjennom, sliter de med å finne seg jobb. De har færre venner enn de pleide å ha, de får seg ikke kjæreste. De går sjeldnere til legen for å få hjelp med det som plager dem, noe som i sin tur fører til at de får dårligere helse og dør tidligere enn kvinner.
Hva om den mye omtalte mannskrisa egentlig var en omsorgskrise?
Hvem skal ta hånd om mannen?
