Akkurat nå

Mannegud

Fangstkvinne

Mange, ikke meg, egentlig, lurer på hvor det ble av levningene etter Aleksander den store. Jeg hørte det på en podkast om bisarre, mystiske og noen ganger okkulte temaer, Encyclopedia Obscura. Endelig hadde jeg noe å snakke med samboeren min om mens vi spiser middag som ikke handler om bleiebeholdning eller lengden på siste lur. (For ordens skyld, så er samboeren min forbi stadiet der han sover lur og bruker bleie. Barnet vårt er derimot ikke det.) Samboeren min blir nesten aldri interessert i å høre hva jeg har hørt på podkaster, men det er fordi det stort sett dreier seg om kvinner, urfolk, barn, sexarbeidere, skeive, folk med en annen hudfarge en blekrosa eller andre utsatte grupper som blir drept av menn. Det er jo ikke særlig viktige saker. Samboeren min er derimot interessert i hvordan menn dreper andre menn i hopetall på slagmarka. Den høykulturelle formen for drap, som sorterer inn under et ekte fag: historie. Den systematiske volden som kvinner, barn og minoriteter lider under, er jo bare underholdning, ikke noe for en masterutdanna statsviter-samboer som er interessert i politikk og historie og lever halve livet sitt på Twitter, der han jazzer med i alle metadebattene forbeholdt folk med kule jobber og enormt behov for å bli sett av resten av runkeringen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Skul­der­press

Famileryggraden min er full av prolapser: Bestefar, pappa, bror, mor, mormor, morfar. Vi er en gjeng som knekker litt under tyngden av hverdagen og gnisser mot hverandre. Noen må jo det òg. Vi er for så vidt også høye. Jeg har vært så redd for å ligne på røkla at jeg har tiet i hjel mine egne symptomer. … inntil for et par uker siden. Jeg løftet min sedvanlige skulderpress, da det «plutselig» – det har jo vært en varslet katastrofe – smalt til. Det har smelt til før, men så har smellet gått gradvis over med litt tålmodighet, halting og hvile. Denne gangen gikk det ikke over, og jeg krøyp til fysioterapi-korset. Jeg syns liksom det er litt flaut å komme til helsepersonell med symptomer som har vart ved i årevis.

Implodert prinsesse

Kryss i taket

De siste 517 dagene har jeg løst kryssordet til The New York Times hver dag. Ja, takk for applausen. Jeg er veldig stolt av mine nyerverva kunnskaper om amerikanske sportslag og -spillere, ymse pop- og filmstjerner med beleilige bokstavkombinasjoner til navn (ANYA Taylor-Joy, ANA de Armas, Rita ORA, mfl.) og ikke minst all verdens hovedsteder med like beleilige navn (herunder LIMA i Peru, BERN i Sveits, RIGA i Latvia og – faktisk nummer én blant de mest brukte hovedstedene – et sted som heter OSLO). Jeg har også blitt oppmerksom på kryssordkunstens (u)offis­ielle kjeksmerke, nemlig OREO, og alle de myriader av måter kryssordsetterne i The Times klarer å lage stikkord når denne vokaltunge, kremfylte godbiten er løsningsord. Dermed har jeg også blitt Oreo-ekspert, nå, etter over 500 løste kryssord på rad, til tross for at jeg aldri kjøper Oreos (eller kjeks i det hele tatt, for den del). Dermed blir jeg alltid en smule skuffa når jeg løser kryssord i norske aviser. Kryssord i «NYT-stil» har aldri løsningsord på færre enn tre bokstaver, og stikkordene kommer alltid i form av en lengre liste, hvor et enkelt tips kan være alt fra et enkeltord (synonymer) til en hel setning (forklaringer), eller et kjent sitat hvor man må fylle inn ordet som mangler, eller enda mer kreative ting. I norske kryssord får du noe sånt som «åsside» og skal fylle inn for eksempel LI.

Mumrik

Mord

Nå skal jeg lære meg de hersens kommareglene så jeg virkelig kan det, tenkte jeg da jeg studerte. Inspirasjonen var en professor på nordisk. Hennes oppgave i denne verden var å få alle studenter til å bruke komma riktig. Hun holdt en engasjert tordentale om det og delte ut en masse ark i et fag der komma bare var sånn passe relevant. Dette er reglene! sa hun. Hun hadde selv laget arkene med de definitive kommareglene, og jeg burde ha skjønt at det var ugler i mosen allerede der.

Hærverk