Akkurat nå

Forstått

Jeg har vært på et årlig, lite julebord med venninner fra gamlejobben. De er gift, og jeg fikk mitt årlige spørsmål om jeg hadde noe på gang. Det prosjektet hadde jeg helt glemt, så nei. Ingenting. Et par dager senere var jeg invitert til en slags releasefest med kulturfiffen. Etter å ha brukt opp gratisbongene var jeg helt klar for å dra hjem, men pep-talken fra julebordet spøkte i bakhodet. De hevder at jeg må mingle, sjarmere, snakke med mange, ikke vente til det dukker opp noen jeg er interessert i. Jeg så meg rundt i massen av skjerfbefengt kulturfiff og lurte nok en gang på hvorfor jeg ikke er lesbisk. Jeg kom heller ikke på noen måte å gripe dette an på. Bra vi har Google.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Skohorn

Noko lumskt er i emning. Skohornet mitt har knokke tvers av! Og skohorn er – trass alt – noko alle må eige. Det er – om mogleg – like viktig som dopapir og Zalo. No skal eg ikkje gå for mykje i detalj, men det må vere i solid metall og ha ein liten bøyg i enden og sjølvsagt ei fint forma skei nedst. «Har du skohorn?» spurde eg. Kvinna bak disken såg forskrekka på meg. «Skohorn», seier du? «Nei, det er utseld.» «Utseld», tenkte eg. Kven går tomme for skohorn? Dagen etter gjekk eg innom ein annan butikk, kjend for både jernvarer og andre ting. «Har du skohorn?» spurde eg.

Siste reis

Folk døyr ikkje ofte nok. Kyrkja på haugen var ekstra kvit denne dagen i desember. Snøen låg som eit kvitt laken over dei halvstelte gravsteinane. Rundt sto store og små og gret. Eit familiemedlem hadde gått bort, og dei næraste slektningane sto samla rundt det nærmast rykande ferdiggrove holet. Mykje rart surrar rundt i ­hovudet på ein slik dag. Ein tenkjer klart, men likevel er det litt som å vere rusa. Etter ei stund kunne eg skimte presten i det fjerne.

Formannen

Hvor var du da Kong Harald ble begravet, 9. september 2026? Jeg ser for meg at spørsmålet kan kunne dukke opp rundt et middagsbord om kanskje ti/tjue år. For mange var det en spesiell og emosjonell dag. Men der tusenvis av nordmenn samlet seg for å se prosesjonen foran Det kongelige slott, sto jeg i en ganske annen prosesjon – nærmere bestemt kø – foran Maos mausoleum i den kinesiske hovedstaden. Da vår konge ble begravet, var det nemlig også 50 år siden kinesernes konge døde. På Den himmelske freds plass i Beijing sto tusenvis av ydmyke og forventningsfulle mennesker – mange av dem svært unge (Mao har visst fått en liten renessanse blant Kinas Gen Z) – for å minnes formannen som for nesten 80 år siden revolusjonerte Kina. Disclaimer: Jeg er ingen maoist, desto mindre en Mao-forherliger. Denne dagen var likevel for spesiell til å gå glipp av.