Det er ikke min oppgave å skjelne mellom en regional klangfarge, en utenlandsk aksent, en sosiolekt og en talefeil av medisinsk art. I stedet foreslår jeg å betrakte ethvert avvik som en mulighet for poesien», skriver Yoko Tawada i det ganske enkelt fantastiske essayet ‘Aksent’, henta fra samlinga «Uten aksent» (oversatt fra tysk av Arild Vange i fjor). Essayet vrir og vender på hvordan man kan forstå aksenter, og ender med å understreke deres poetiske potensial. Det er bare ett av mange eksempler på Tawadas måte å forholde seg til språk, tenkning, litteratur og sameksistens (og det meste annet) på: Som relative fenomener verdig et grundig studium. Hun har en åpenbar forkjærlighet for å snu opp ned på ting, undersøke det selvsagte og antatte og se hva som skjuler seg bak de automatiserte forestillingene våre.
Yoko Tawadas språkutforskende roman er genuint utvidende – og litt knirkete.
Er språk en bukse?
