F aktum 1: Broren min døde for seks måneder siden. Han var trettiåtte år gammel. En kveld ble han funnet på gulvet i leiligheten sin, der han lå i sitt eget oppkast og avføring. Kroppen hans hadde kollapset. Noen måneder tidligere hadde nyrene hans begynt å streike på grunn av all alkoholen han hadde drukket i årevis – alkoholen som livet hans hadde tvunget ham til å drikke.
Hva er vi, om ikke et resultat av livene våre?
Så var det leveren hans som fulgte etter. Først jobbet den med 70 prosent kapasitet, så 50 prosent, så 30 prosent. Legene sa at han måtte slutte å drikke, men han klarte det ikke. Den dagen han døde, var det utmattelse som fikk hjertet hans til å slutte å slå, og kroppen hans var ikke sterk nok til å stå imot angrepet.
Alt inne i ham var ødelagt.
Moren min ringte. Hun gråt: «Ungen min er død, ungen min er død.» Jeg hørte på henne, og jeg syntes synd på henne, men jeg var ikke lei meg. Jeg elsket ikke broren min.
Faktum 2:
Broren min hadde aldri vært et godt menneske.
I det første minnet jeg har om ham, stjeler han sjokolade fra faren min og tvinger meg til å si til foreldrene mine at det er jeg som har gjort det. Han truer meg. «Hvis du ikke gjør som jeg sier, knuser jeg det lille ansiktet ditt.» Foreldrene mine sitter i stua og ser på tv. Jeg går fra der jeg er til der hvor de er, fra soverommet til stua, og så hvisker jeg det, med ansiktet fullt av tårer. Jeg gråter fordi det er urettferdig, jeg gråter fordi jeg ikke kan forstå hvorfor jeg må lide for noe jeg ikke har gjort. Jeg hvisker: «Det var meg. Jeg stjal sjokoladen.»
Faren min reiser seg, kommer nærmere og fiker til meg. Da jeg kommer tilbake til soverommet, sitter broren min og ser på yndlingsprogrammet sitt på tv. Han bryr seg ikke, ser ikke på tårene som strømmer nedover kinnene mine, lar seg ikke affisere av det røde merket som faren min nettopp har laget på ansiktet mitt.
Senere i livet ble broren min et voldelig menneske.
En dag slo han til faren min og etterlot ham halvt død på gulvet, og deretter lam i flere uker. Noen år senere, etter at jeg hadde utgitt min første roman, sverget han at han var på vei til Paris for å drepe meg med et balltre. Jeg måtte gjemme meg i flere dager på et hotell, langt fra leiligheten min. Ofte sa han til meg at homofile fortjente en brutal død og burde straffes ved å bli voldtatt med et metallrør. Han sa at mørkhudete mennesker var intellektuelt underlegne hvite. I årevis slo han kvinnene han bodde med, ga dem gjentatte blåmerker rundt øynene. Han slo hunden sin også, noe som gjorde at det lille dyret ikke var i stand til å gå ordentlig. De triste, svarte små øynene dens ble speilbildet av brors galskap.
Broren min var ikke et godt menneske, og likevel vil jeg prøve å forstå ham. Jeg vil forstå hvorfor han ble til det vesenet som han ble.
De siste tiårene har det politiske landskapet beveget seg i en retning der kjærlighet og politikk i stadig større grad blir sammenblandet og forvekslet. LHBT-bevegelsen, den skeive bevegelsen, feminismebevegelsen og den antirasistiske bevegelsen er blitt arenaer der det å stå opp for en gruppe eller et fellesskap i stor grad er blitt synonymt med å uttrykke kjærlighet til de samme gruppene.
Overalt, i demonstrasjoner, manifester, i politiske tekster, strømmer det ut et sentimentalt språk innenfor den politiske kampen, som en sopp som brer seg inne i fibrene på et tre: «Kvinner er vakre. Kvinner er sterke. Skeive mennesker er vidunderlige. Homofile er helter. Jeg elsker mine muslimske naboer.» Selv uten å ta det naive i betraktning, om ikke det barnslige, eller bare det sterkt konvensjonelle som hefter ved disse slagordene, er det ikke lenger mulig å se bort fra at denne tilnærmingen til politisk virkelighet er et problem.
Hvis politikk betinges av kjærlighet, hva skjer i så fall med de som er så knust av våre samfunn, av klassediskriminering, rasisme, av maskulin dominans, at de ikke lenger er i stand til å oppføre seg på en måte som gjør at de vekker kjærlighet? Fortjener ikke de vår oppmerksomhet, nettopp fordi oppførselen deres speiler verden rundt dem, og dermed krever at vi går inn for å endre grunnlaget i denne verden?
Hvis politikk betinges av kjærlighet, hva skjer så med mennesker som broren min, som slo mennesker og dyr han hadde rundt seg? Hva skjer med de ydmykede folkemengdene rundt omkring i verden som, i stemmeavlukkets private rom, stemmer for kandidater på ytre høyrefløy for å hevne seg stygt for det som blir gjort mot dem, eller for deres tolkning av det som blir gjort mot dem? Hva skjer med en religiøs mann som er så ødelagt av usikkerhet eller utestengning at han litt etter litt blir voldelig, helt til han en dag løper inn på en bar eller inn i en folkemengde for å stikke ned eller skyte folk? Hvis progressiv politikk betinges av kjærlighet, blir disse menneskene sett på som monstre, og politikken prøver da ikke å løse det bakenforliggende problemet. Problemet vil da uvegerlig vende tilbake, igjen og igjen.
Jeg gjentar meg selv: Jeg likte ikke broren min. Men kanskje døden hans og hans personlige historie kan bli utgangspunktet for å snu opp ned på den konvensjonelle talemåten som former politikk slik den er i dag. Kanskje de menneskene som vekker minst kjærlighet fortjener vår forståelse aller mest, fordi mesteparten av tida er volden de utøver intet annet enn en forlengelse av den volden som omgir dem: en sammensatt vold i mange lag som ikke kan nøstes opp på noen enkel måte.
Hva er det vi står for, hvis det vi forsvarer allerede er forsvarlig? Det er ikke broren min jeg forsvarer, men historien om broren min, fordi den ikke kan forsvares.
Jeg graver en grav til en bror som samfunnet jeg lever i, nekter å gravlegge.
Jeg prøver å forstå en mann jeg hatet.
Faktum 3:
Tre ting før jeg går videre. Nummer én: jeg vet selvfølgelig at vold kan komme av andre årsaker enn utestengning eller undertrykkelse. Dette er grunnen til at det er vold i overklassen, for eksempel. Dette er en annen form for vold, som fortjener en annen form for analyse, som vi ikke skal snakke om i dag.
Nummer to: Å si at et voldelig menneske også burde inkluderes i forståelsens politiske prosess betyr ikke at gjerningspersonene er større ofre enn ofrene deres. Voldsofre fortjener vår politiske energi, og på et personlig plan er det derfor jeg har skrevet om homofobi, rasisme og maskulinitet i bøkene mine. Jeg prøver bare nå å stille spørsmål rundt grensen mellom det som kan forsvares og ikke.
Det siste som må nevnes her før vi går videre, er at det åpenbart ikke finnes en automatisk årsaksforbindelse mellom lidelse og det å bli voldelig. Det er en sosiologisk mulighet og ikke en mekanisk virkning. I mitt eget liv har jeg kjent mange som i stor grad har blitt utsatt for sosial vold og som aldri har blitt voldelige slik broren min ble. Det er mange av dem. Men evnen de har til å fortsette å være gode mennesker til tross for situasjonen deres er, slik jeg ser det, heltemodig, og jeg er ikke interessert i helter. Dette manifestet er for taperne. For de som ikke har vært i stand til å motstå volden som har samlet seg opp i kroppene deres.
Faktum 4:
Broren min. Like etter at han gikk bort, begynte jeg å lure på hva som hadde skjedd i livet hans og veien han hadde tatt som hadde ført til hans tidlige død. Hvorfor og hvordan ble tilværelsen hans til en ødemark av ødeleggelse, skrik og kollaps, når mesteparten av de vi hadde rundt oss gikk en mer forutsigbar sti gjennom livet?
En fattig barndom, utestengning eller selvutestengning fra skolesystemet i en alder av seksten eller sytten, en jobb på fabrikken, på McDonalds eller på Amazon-lageret, barn i ung alder, timer hver dag foran tv-en eller på telefonen, et liv i stille usynlighet og hviskende tristhet før en stille og tidlig død rundt de seksti.
Spørsmålet som pumpet i hjernen min var ganske enkelt: Hvorfor var det slik at broren min, som vokste opp i den samme familien som mine andre brødre og søstre, med de samme foreldrene, i det samme huset, til den samme tida, i den samme delen av landet, ble så forskjellig? Når ble dette såret inne i ham til, og hvordan ble dette såret infisert?
Faktum 5:
Historien om broren min begynner med en forsvinning. En dag forsvant han. Ingen kunne ha gjettet seg til det som skulle skje. Han var et stille og rolig barn. Han var ikke flink på skolen, i likhet med alle andre i familien vår var han uegnet for skolesystemet, men han var ikke utagerende eller voldelig, som de tøffeste guttene i landsbyen var. Moren min sier: «Han var en veldig snill gutt. Mye snillere enn det du var.» Men en ettermiddag, da han var seksten, dro han hjemmefra for å være med en venn, og så kom han aldri tilbake. Etter noen dager ringte han til mor og sa at det var over, han kom ikke til å komme hjem. Han sa at han ikke følte seg elsket nok, at han hatet familien sin, at ingen prøvde å forstå hvem han var, men at vennene hans gjorde det, ja, de gjorde det.
Moren min skjønte det ikke. Hun la på røret, gjorde store øyne og sa: «Men hva er det som skjer med ham? Hva er det han snakker om?»
Dette var den første gangen. Det var det første vi så til såret hans.
Faktum 6:
En dag kom han tilbake. Han var ung, atten år, men han hadde allerede vært borte i mer enn et år, og da han kom tilbake, hadde han nesten blitt som en fremmed for oss.
Han sto der,
ved siden av døren,
og vi ventet.
Han sa: «Jeg klarte det. Jeg fant noe.» Vi skjønte ikke hva han snakket om. Igjen sa han: «Jeg klarte det,» og så visste han oss et stykke papir han holdt i hånden. Et papir, en type papir som er halvt plastbelagt med kruseduller på, den typen man bruker til å pakke kjøtt i. Han forklarte for oss at han hadde gått til en slakter i byen for to uker siden og snakket med sjefen.
Sjefen hadde fortalt at han var på jakt etter en lærling, og da han så ham, broren min, så elsket han ham, sverget broren min. Sjefen hadde elsket ham med en gang og spurt om han ville bli lærlingen hans. Det var viktig for broren min å legge vekt på dette, for å få foreldrene mine til å forstå at folk elsket ham, at han var verdt å elske. Broren min fortsatte: Sjefen skulle lære ham opp og gjøre ham til en slakter, og en dag skulle broren min bli assistenten hans. Broren min sverget på det. Jeg sverger, jeg sverger, han skulle bli assistent, men det ville bare være midlertidig, ikke slutten på historien, fordi sjefen senere skulle gi hele slakteriet til ham, og broren min ville bli sjefen for det hele og kanskje en dag den beste slakteren i landet, en veldig viktig premie som ble utdelt hvert år.
Broren min forklarte at sjefen hadde sagt at han følte at en veldig spesifikk solenergi strålte fra broren min. Han var sikker på at broren min ville nå langt, og at han én dag ville bli rik, og at viktige folk fra forskjellige deler av landet ville komme til slakteriet hans for å kjøpe de beste delene fra døde dyr. Han skulle ikke være en vanlig slakter, nei, han skulle være stor.
Broren min hadde aldri vært i stand til å drømme om små ting. Han hadde aldri de samme ambisjonene som andre folk vi kjente: om å eie et lite hus og en lekker sportsbil, om å reise til Syden. Nei, broren min var bare i stand til å ha store drømmer, og noen ganger lurer jeg på om han ikke døde av størrelsen på drømmene sine.
Etter å ha fremført den lange monologen sin, tok broren min en pause. Han ventet, men ingenting skjedde. Jeg var ti år gammel og jeg så på ham, den stive kroppen hans, de store brune øynene. Og plutselig brøt faren min inn i stillheten. Han begynte å le høyt, og sa: «Tuller du? Tror du jeg tror på noe av det tullet du sier? Tror du at et stykke papir er en jævla arbeidskontrakt? Tror du jeg tror på en taper som deg? Kom deg vekk, jeg gidder ikke å se på deg.» Jeg husker ikke om broren min gråt eller sa noe. Jeg tror ikke han gjorde det. Han forsvant, og en time senere ringte han til moren min. Han sa at han lå på togsporet i nærheten, at han ventet på at det neste toget skulle rive bort kroppen hans. Han ville dø, kunne hun ikke høre hvor stille landsbygda var rundt ham? Han trodde vel at han skulle finne trøst hos henne, ettersom hun vanligvis var mindre hard enn faren min.
Men mens han snakket, gjentok hun alt han sa til faren min, som om de lekte hviskeleken, og de lo begge to. De sa: «Åh! Åh! Og nå kommer det et selvmord! Vi kommer til å få oppleve absolutt alt med denne her! Ha det gøy, ha det bra!» Og så la de på. Mange år etter at dette skjedde, sa broren min, de få gangene jeg snakket med ham, at det som hadde skjedd den dagen hadde gjort såret i ham enda dypere . Det såret som, og jeg tror ikke jeg tar feil, befant seg i kjernen av livet hans.
Faktum 7:
Vi trodde at undertrykkelse ville føre til sinne og opprør, men hva hvis undertrykkelse heller fører til tristhet? For hver opprørsdag, som mai 1968, eller folkefronten, eller den franske revolusjonen, hvor mange dager med tårer har det ikke vært? Hva ville det bety å skrive en historie om arbeiderklassen, ikke som en naturlig historie om en revolusjon i emning, som i den marxistiske tradisjonen, men en historie om melankoli og desperasjon? Hvordan kan vi skape forandring gjennom en historie om tristhet?
Faktum 8:
Etter det som hadde skjedd med papiret og slakteriet, forsvant broren min igjen. Han dro for å bo i forskjellige småbyer nord i Frankrike, og tok seg den ene dårlig betalte jobben etter den andre. Han bodde i en ettromsleilighet på sytten kvadratmeter som var tilknyttet en garasje, et rom som tidligere hadde blitt brukt som verktøylager, og nå var gjort om til en liten ettromsleilighet. Det luktet alltid olje der. Hver gang jeg dro for å besøke ham, så jeg at han drakk mer og mer. Det var noe han hadde begynt med noen år tidligere, da han forsvant og dro for å bo med vennene sine.
Faktum 9:
Broren min var en mann og hadde derfor makt over kvinnene han bodde med gjennom livet. Det handlet om mer enn makt. Han omgjorde sin maskuline status til en råderett over kroppene til kvinner. En natt ringte kjæresten hans oss for å advare foreldrene mine om at hun hadde ringt til politiet. Broren min slo henne når han var full. Hun sa at hun kunne håndtere det, men nå prøvde han å slå barna hennes. Hun sa: «Jeg kan takle en mann som slår meg, men ikke en som slår barna mine.»
Broren min var heterofil og voldsomt homofobisk. Jeg husker da jeg var fjorten eller femten år, hver dag prøvde å skjule mitt begjær for andre gutter og menn. Broren min forklarte meg rolig at homofile var de mest avskyelige av vesener, og at han ikke skjønte hvorfor staten ikke lenger straffet dem, som i gode gamle dager.
Broren min var en hvit franskmann og rasistisk på grensen til det besatte . Han stemte til høyre og ytterst til høyre. Han klaget alltid over svarte og brune mennesker, som ifølge ham var i ferd med å plyndre landet vårt.
Broren min var, ifølge den nåværende konvensjonelle politiske talemåten, en heterofil hvit mann. Men paradoksalt nok ble denne dominante statusen, som var et virkelig privilegium for ham, også grunnen til at han døde tidlig, i en alder av trettiåtte år. Det er nemlig mange hvite menn nord i Frankrike som drikker og dør i ung alder. Dette er fordi han som mann, for å leve ut sin maskulinitet, stadig begikk voldelige handlinger, gjennom hele sitt liv. Han gjorde farlige ting, nektet å dra til legen, nektet å ta vare på seg selv, fordi begrepet omsorg for ham var assosiert med alt som var feminint.
Paradoksalt nok, men det er et logisk paradoks, er det i min familie jeg, det homofile barnet, og moren min og søstrene mine som med størst mulig hell har klart å flykte fra den brutale skjebnen som ventet broren min. Fra sosiologien vet vi at arbeiderklassens kvinner har mye bedre sjanse enn menn til å skaffe seg utdanning og til å leve lenger.
Og likevel dør det en kvinne annenhver dag i Frankrike, drept av en mann. Og likevel hadde jeg lyst til å ta livet av meg gjennom hele barndommen på grunn av homofobiske taler som de som broren min kom med. Og likevel ble broren min aldri utsatt for den politivolden som unge mørkhudete mennesker og arabere i Frankrike blir utsatt for.
Jeg prøver ikke å påstå at privilegier eller makt er verre enn undertrykkelse.Jeg påstår heller at de kan være to dialektiske størrelser innenfor samme fenomen. Hva ville det bety å inkludere begge disse analysene i den samme politiske tilnærmingen? Hva ville det bety å avvise den gamle reaksjonære visjonen om den politiske kampen, å la være å late som at en som broren min er den eneste godkjente kroppen som venstresiden burde kjempe for, fordi han ikke er homofil, eller fordi han ikke er kvinne, og slik sett passer inn i den gamle forestillingen om det som er «arbeiderklassen», ifølge visjonen til J.D. Vance? Hva ville det bety å avvise denne reaksjonære forståelsen av arbeiderklassen samtidig som man avviser en ny konvensjonell diskurs som ignorerer en kropp og en historie som de som broren min hadde på grunn av privilegiene deres? Hva ville det bety å gå den tredje veien?
Hvis det er slik som Bernardine Evaristo sier, at hvert liv inneholder sitt eget manifest, så påstår livet og døden til broren min dette: Undertrykkelse er ikke et stillbilde, men en prosess. Undertrykkelse er ikke statisk, men dynamisk. Det som gir deg makt i dag, kan være det som ødelegger deg i morgen. Det er ikke gjennom statiske kategorier som hvit, eller heterofil, eller ciskjønnet, eller mann, man kan forstå verden, men gjennom dynamiske, mobile kategorier som imiterer undertrykkelsens dialektikk, som maskulin vold, maskulin dominans, rasisme og homofobi. Kanskje min brors død kan være en anledning til å tenke nytt om vår tids politiske språk.
Faktum 10:
Nok en drøm. Etter ett og et halvt år med skytteltrafikk mellom dårlig betalte jobber og problemer med rettsvesenet, kom broren min hjem igjen. Han banket på døren, som et spøkelse, gikk inn i stua og sto der foran oss. Du må forestille deg lukten av ved inne i huset og den dype kulda som kom inn utenfra da broren min åpnet døra.
Scenen som utspant seg var uhyggelig lik den som hadde forløpt med pakkepapiret til slakteren.
Broren min fortalte at han hadde fått en ny idé. Han skulle bli en Pliktens kamerat. Jeg visste ikke hva det betydde. Jeg mistenker at foreldrene mine ikke visste det heller, og broren min forklarte det for oss. Pliktens kamerater var og er en gruppe menn som reparerer alle de store historiske minnesmerkene, ikke bare i Frankrike, men i utlandet, overalt i Europa.
Broren min understreket at det de gjorde ikke lignet på det bygningsarbeidere gjorde, nei, det var ikke en sånn tilfeldig jobb som det. Broren min fortalte oss at jobben deres var å gjøre historie levedyktig. Jeg husker det. Han fortalte oss at uten Pliktens kamerater ville det ikke være noen historie, ingen fortid, ingen kunst, ingen skjønnhet. Uten dem ville ikke katedralen i Amiens finnes lenger, Notre Dame i Paris ville ikke finnes lenger. Og vi måtte forberede oss på at vi ikke kom til å se ham på lenge, for hvis han ble en kamerat, ville han reise mye, over hele Europa, i land vi ikke visste om engang. Kalde land med mørke, dype skoger, varme land med mat vi ikke en gang kunne forestille oss.
Vi måtte forberede oss, vi kom ikke til å få se ham lenger, jobben hans ville være så viktig, og i likhet med en hvilken som helst viktig jobb, ville den innebære at han måtte ofre en del. Broren min stoppet opp. Han ventet på et svar, så faren min svarte.
Han spurte broren min om hvordan han hadde tenkt å få tak i penger for å kunne begynne som lærling, hvordan han skulle klare det. Han sa til ham at han ikke var seriøs nok til å begynne på noe slik. Han hadde aldri vært seriøs med utdanningen sin. Han hadde allerede problemer med justisvesenet, han drakk for mye. Han sa til broren min at han burde vende tilbake til skolebenken, og at vi deretter kunne diskutere dette med Pliktens kamerater. Og jeg forstår jo på en måte det han sa. Det ville koste foreldrene mine penger som de ikke hadde, de ville måtte ta opp lån gjennom et av disse firmaene som låner penger til folk i arbeiderklassen. Den type firma som gir lån som man da må betale tilbake med en latterlig høy rente. Jeg forstår at faren min var redd for å miste pengene sine.
Broren min fikk tårer i øynene, men ikke av tristhet. Tårene kom av raseri.
Broren min sa at han hatet skolen, at han ikke ville studere. Han sa at det uansett var for seint, han hadde allerede søkt seg til kameratene, han og hans beste venn, Paul, skulle gjøre det sammen. Moren til Paul hadde fylt ut søknadsskjemaet for dem begge to. Det hadde blitt sendt ut allerede, det hadde blitt gjort allerede. Og det var da faren min begynte å rope. Han avbrøt broren min: «Hva sa du for noe?»
Raseriet hans fylte rommet og tvang kroppene våre opp mot veggene. Han sa: «Spurte du moren til Paul om å gjøre det for deg? Har du ikke en mor selv? Hvorfor spurte du ikke moren din? Vil du at hele landsbyen skal si at moren din ikke er i stand til å ta seg av ungene sine?» Og jeg må si det, jeg var bare tolv år da jeg så denne scenen utspille seg, men jeg må si det, jeg skjønte allerede da at det faren min sa var urettferdig og absurd. Hvordan kunne han skylde på broren min for å se seg om etter andre foreldre, når de, våre foreldre, hele tida oppførte seg som om de ikke var i slekt med oss?
Slik kan en familie defineres: Først jager de deg bort, så skylder de på deg hvis du drar. Broren min fortsatte, men jo mer han insisterte, jo hardere ble faren min. Han sa at broren min var for ustabil, at det ikke kom på tale, han kom ikke til å bli noen kamerat, og hvis det skulle være nødvendig, ville faren min binde ham fast til sengen med skinnbelter slik at han ikke kunne dra. Jeg lurer selvfølgelig noen ganger på om det ikke hadde vært noen stor sak hvis faren min hadde hatt mer penger. Kanskje han da hadde latt broren min begynne med opplæringen for å bli en kamerat.
Jeg så det i overklassen. Noen sluttet på skolen for tidlig, akkurat som broren min, noen rotet det til, akkurat som broren min, noen drakk, som broren min. Men så betalte foreldrene deres for en i overkant dyr annenrangs teaterskole, eller for en dyr annenrangs filmskole, eller kokkopplæring, bare for å få barna over i rett spor. Og noen ganger gikk det ikke bra, og de mislyktes. Forskjellen er at broren min ikke en gang fikk en sjanse til å mislykkes. Noen ganger tenker jeg at klassevold også er nettopp dette: ulik tilgang til muligheten til å mislykkes. Jeg lurer på om livet til broren min hadde tatt en annen vending hvis han hadde begynt å trene som en Pliktens kamerat. Kanskje han hadde vært lykkeligere, og kanskje han hadde drukket mindre, og kanskje han ikke hadde dødd i en alder av trettiåtte. Hvem vet? Etter noen minutter med krangling, ga broren min seg. Han dro hjemmefra, og noen uker senere begynte hans beste venn, Paul, å bli lært opp til å bli en kamerat. Men ikke broren min. Ikke han.
Faktum 11:
Spørsmålet om muligheten for nederlag står i dag sentralt i den politiske diskursen. For noen måneder siden sa den franske presidenten, Emmanuel Macron, at for mange studenter mislyktes på universitetet og at universitetet kostet staten for mye, fordi det var som mange som mislyktes. Han sa at et universitet som ikke kostet studentene noe ikke var bærekraftig.
Hva betyr det? Å stenge ned muligheter basert på statistikk om nederlag betyr nødvendigvis at man stenger døra for de som har større sjanse for å mislykkes, først og fremst fordi de er dårlig forberedt. Hva er det som skal forberedes? Hva betyr det å være forberedt i skolesammenheng, om ikke kompatibilitet med utdanningssystemet slik det ble bygget, fra et sosiologisk og historisk perspektiv?
Som Pierre Bourdieu viste, er dette en klassebetinget ferdighet. Den samme Emmanuel Macron sa en gang at noen barn burde få begynne med en yrkesutdanning så tidlig som mulig fordi, som han sa, ikke alle barn er egnet for et akademisk studium. Ettersom de mislykkes når de prøver å studere, burde de jobbe med nevene sine. Klassediskriminering er også en krig mot muligheten til å mislykkes. Kanskje progressiviteten til en institusjon bør måles i henhold til dens evne til å produsere nederlag.
Faktum 12:
Etter at han mislyktes med å bli en Pliktens kamerat, ble livet til broren min mørkere. Han flyttet til Amiens, den største byen i regionen, hvor han drakk mer og mer. Alle kjærestene han hadde på den tida fortalte meg det samme, da jeg ringte dem etter at han døde. De beskrev den samme scenen alle sammen. Hver natt, til samme tid, rundt midnatt, satte han på musikk, trist musikk på tv, veldig høyt. Han så på tomrommet foran seg, han glante ut i lufta. Han kranglet ofte med dem, fordi kvinnene trengte å sove.
De hadde alle utmattende jobber: renholdsarbeidere, butikkmedarbeidere, dagmammaer. De ba ham om å skru av musikken så de kunne få sove, men broren min hørte ikke på dem. Han drakk, lot seg pakke inn av musikken, og – jeg så det, han gjorde det med meg også – sa at livet hans var urettferdig. Foreldrene hans hadde vært urettferdige mot ham, han fortjente et bedre liv. Han gjentok disse setningene, igjen og igjen, han snakket til dette tomrommet foran seg, dette usynlige rommet mellom ham og tv-en, som spilte musikkvideoer fra sangene han hørte på. Jeg husker «The Rip» av Portishead. Dette pågikk helt til tristheten hans ble til sinne. Så begynte han å skrike. Så ble han voldelig.
I et av de vakreste essayene sine, «Sorg og melankoli», skriver Sigmund Freud at forskjellen mellom disse to emosjonstilstandene er at melankoli er selvet som ser ned på seg selv, som føler avsky for sin egen eksistens. Sorg, derimot, er å se ned på verden som omgir subjektet, at forbindelsen mellom et individ og samfunnet som omgir det brytes ned. Hvis broren min hele tida uttrykte sin avsky for verden som omga ham og hvis han gradvis var i ferd med å bryte sine forbindelser til den ytre verden, uten noen gang å se ned på seg selv – jeg har nemlig ikke ett eneste minne av at han ser ned på seg selv – så var ifølge ham problemet ikke han selv, men verden rundt ham. Broren min var altså ikke melankolsk, han var i sorg. Derfor spør jeg meg selv: Hva var det han sørget over?
Faktum 13:
Da moren min ringte meg, i gråt, for å fortelle meg at han var død, visste jeg med en gang at jeg kom til å skrive om det.
Det første jeg tenkte var at jeg skulle skrive historien om en som hadde blitt truffet og knust av sosial determinisme. En som hadde blitt truffet på et så voldsomt vis at han hadde blitt drept av det, i trettiårene. Men så, da jeg begynte å sette sammen bitene fra livet hans, forsto jeg at det var noe annet.
Hva hvis broren min døde i en alder av trettiåtte år, ikke bare på grunn av sosial determinisme, men på grunn av et nederlag i måten sosial determinisme vanligvis fungerer på? Jeg tenker som følger: I barndomsmiljøet mitt var det veldig få som stilte spørsmål ved livene sine. Det var livets sosiale betingelser som formet tankene deres, drømmene og håpene deres. Den sosialdeterministiske volden gjorde også sitt for å forme ønskene deres: en liten forfremmelse på fabrikken, et større fjernsynsapparat, lån til en ny bil.
Hvis broren min hadde så store drømmer, drømmer som var så mistilpasset livet hans, som kastet ham inn i en mørk fortvilelse som til slutt ble selve grunnlaget i livet hans, så var det en sosial determinisme som ikke hadde lyktes med å forme drømmene hans. Den klarte ikke å gjøre det det skulle. Rettere sagt, den gjorde bare halvparten av det det skulle. Den ga ham fattigdom, utestengning, alkohol. Men den formet ikke drømmene hans.
Sagt på freudiansk vis: Broren min sørget kanskje over livet han syntes han fortjente, men aldri fikk.
Faktum 14:
Da han fikk vite at jeg var homofil, sa han at han skulle slå meg til jeg ble heterofil.
Da vi i Frankrike trodde vi skulle få vår første kvinnelige president, gikk han inn i en paranoid tilstand, som om han selv var utsatt for en personlig trussel. Igjen og igjen sa han: Landet vårt kommer til å dø hvis vi får en kvinnelig president.
En dag sa han til meg at en homofil mann hadde stirret på ham på gata, og at han selv hadde banket ham opp. Jeg hatet ham, men likevel trenger jeg å forstå.
Faktum 15:
Broren min hadde én drøm til før han kollapset. Han ble venn med eieren av et byggefirma, og etter noen måneder med vennskap, bestemte sjefen seg for at broren min skulle bli etterfølgeren hans. Jeg sjekket dette, og han løy ikke, det var sant.
Mannen eide femten leiligheter. Han kjøpte dem opp og renoverte dem med firmaet sitt, og så leide han dem ut. Han ville at broren min skulle jobbe med ham, og han sa til broren min at han en dag skulle få overta alt. Men det var for seint.
Broren min var ødelagt allerede. Det var for seint. Han kom på jobb to timer for seint, han luktet skitt og gammelt øl. Han gikk glipp av hele arbeidsdager, han mumlet absurde unnskyldninger til sjefen på telefonen. På den tida var jeg seksten år, og han var tjuefem. Jeg prøvde å unngå ham, men noen ganger insisterte han på å treffes, og jeg ga meg på det.
Når jeg traff ham, hadde han alltid en stor øl i hånden. Han var alltid på vei tilbake fra sex med en eller annen kvinne han hadde møtt på internett, og han hadde alltid en lottokupong i hånda. Dette er to ting han ble avhengig av. Avhengighet gjør det vi er avhengige av til erstatning for virkeligheten. Broren min hadde bare 20 eller 30 euro på kontoen sin, og han brukte alt på lotto. Han tapte alt. Jeg så på ham der han sto i gata, der han skrapte på kupongene sine med en blanding av håp og frykt i øynene.
Han insisterte på at jeg skulle sove hos ham. Han sa til moren vår at han trengte å se lillebroren sin. At han savnet meg. Og når jeg gjorde det, når jeg kom til den lille ettromsleiligheten hans, en eller to ganger i året, snakket han knapt med meg. Han satt med øynene festet til mobilskjermen, der han lette etter kvinner på nettet som han kunne ha sex med. Han kunne reise seg plutselig, ta jakka si, si at jeg kunne spise alt jeg hadde lyst på fra kjøleskapet, og forsvinne fram til neste dag. Noen ville kanskje sett en sykdom i disse formene for avhengighet. Jeg gjør ikke det. Jeg er glad for at broren min fikk disse øyeblikkene med pause fra det livet han hatet, gjennom spill og seksuelle eventyr. Jeg er glad for at han fant måter å rømme på, om enn bare i noen minutter, om enn bare i noen sekunder.
Faktum 16:
Da jeg var barn, var jeg besatt av filmen « The Matrix» . I filmen forstår en mann at det er noe som ikke stemmer i verden. Han skjønner at denne verden ikke stemmer nettopp fordi den har mislyktes i å forme tankene hans og regulere ham. Derfor blir denne mannen til et revolusjonært subjekt. Det ble ikke broren min.
Faktum 17:
På et tidspunkt ble det umulig å treffe ham. Han var for full, hele tida. Alkoholen forlot aldri kroppen hans. Da han våknet, var han allerede full, selv før han hadde begynt å drikke. Han var tjuesju, tjueåtte år. Jeg sluttet å besøke ham, og han forsvant ut av livet mitt i ti år. Noen ganger prøvde moren min å overtale meg til å treffe ham igjen, men jeg hadde ikke lyst. Jeg nektet, helt til jeg fikk den telefonen fra henne, der hun fortalte meg at han var død.
Da hun sa det, følte jeg ingenting for ham. Jeg var ikke lei meg. Det eneste jeg følte var sinne. Sinne mot alle som alltid prøver å late som om sosial vold ikke er så farlig. I årene før broren min døde hadde jeg utgitt bøker om faren min, om moren min, om arbeiderklassemiljøet jeg hadde vokst opp i. Hver gang jeg ga ut en bok, ble jeg mistenkt for å overdrive vekten av sosial undertrykkelse, mistenkt for å lyve. Da broren min døde, ble jeg sint, fordi jeg innså at alle de stemmene som prøver å viske ut alle mulige forsøk på å snakke om fattigdom og undertrykkelse, delvis har et ansvar for at broren min døde.
De stemmene som sier til deg at du lyver, at du overdriver, gjør det umulig å hanskes med sosial vold. Da broren min døde, lovet jeg meg selv at jeg skulle fortelle historien hans for å tvinge folk til å konfrontere det de prøver å unngå og viske bort, fordi et dødsfall i en alder av trettiåtte år ikke er noe som kan forklares bort. Jeg lovet meg selv at jeg skulle fortelle historien hans for at noen mennesker skulle lide, lide som en følge av stillheten de skaper.
Hva ville det bety å bytte ut politikkens abstrakte begreper med døde kropper, for å tvinge de rundt oss til å se på virkeligheten – ettersom kroppens død er objektiv, fysisk, håndgripelig, og dermed uunngåelig? Hva ville det bety å skrive et manifest for arbeiderklassen, formet som en kropp?
Her er den døde kroppen til broren min, formet som et politisk manifest for arbeiderklassen.
Vær så snill å se på den.
Vær så snill å høre på den.
Og hvis du hører godt etter, lover jeg at du kanskje vil føle noe ubehagelig. Det jeg ber deg om nå, er at du gjør disse vonde følelsene om til en vilje til å endre det som er rundt deg.