Akkurat nå

Uff

I går kveld fikk jeg minimalisme-ånden over meg igjen, så nå blir det mye som havner i Uff-kontaineren. Først henta jeg eskene merka vinterklær fra kjellerboden. Tømte innholdet ut på stuegulvet. Sorterte etter plagg: gensere, luer, skjerf. Ja, nei, kanskje. Den lilla Fjellräven-lua gikk rett i nei-bunken, for selv om jeg likte den i fjor, liker jeg den julerøde fra Patagonia bedre, og dessuten har jeg en svart bomullslue fra Hennes og Mauritz som jeg foretrekker over alle de andre. En ekte minimalist trenger ikke mer enn to luer. Eller mer enn to skjerf, så det fra Uff får komme tilbake til Uff-kretsløpet. Det samme med det gul- og grønnstripete. Jeg talte tyve ullgensere – i tillegg til de jeg bruker hele året og høstgenserne. Dessuten er de fleste i nyanser av blått, grått, svart og hvitt. Noen er røde med mønster på, og én er fluffy og grønn, men den har jeg aldri brukt, så den havna i gibort-bunken. I år bruker jeg jo bare den svarte høyhalsa ullgenseren fra Petite knit, den svarte ullgenseren med lav hals fra Samsøe og den svarte bomullsgenseren fra And Other Stories, så de andre svarte genserne får slippe. Altså, jeg må jo beholde de tre tynne turtleneck-genserne og den ribbestrikka fra Portugal. For mange svarte gensere kan man vel uansett ikke få. Men de jeg har i andre farger, de lever farlig. Som den sennepsgule fra Fretex som jeg kjøpte i fjor, den brune med V-hals fra Zara 2019 (eller var det 2020?) og Designers Remix-genseren kjøpt på Tise i 2014 og siden nesten aldri brukt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Kleskrise

Folkebevegelsen Arkitekturopprøret, som kjemper mot stygge, mørke og sjelløse nybygg, har satt vakre ting på agendaen. Hvorfor kan ikke vi som samfunn enes om at svarte og grå bokser som sender tankene til diktaturer og dommedag, må vike til fordel for arkitektur inspirert av tradisjonelle og klassiske byggeskikker? Det fremstår som en gåte. Dessuten spiser det mørke og stygge trendveldet seg inn på nye områder. Jeg har nemlig samme følelse av «hvorfor gjør ingen noe med dette?!» på hjemmebane, i form av en ettåring som springer rundt og må bytte klær omtrent fem ganger om dagen. Det skal sies at vi arver store deler av garderoben hans, men når jeg en sjelden gang titter i butikkene, er ikke inntrykket stort bedre. Med mindre vi vil feilkjønne guttungen med rysjer, blonder og kjolesnitt – alt så klart i rosa- og lillatoner – står valget sjeldent mellom noe annet enn beigetoner ispedd lyseblått på den ene sida og svarte, brune, mørkeblå farger med i beste fall innslag av en form for grønn på den andre. Jeg må faktisk jobbe ganske hardt med dagens outfit for at guttungen ikke skal bli finansfyr på rivieraen eller en vandrende fargemessig assosiasjon til avføring, bålrester og skitt. Fargerike klær, eller bare klær som bruker rene, ekte farger, har blitt en luksusvare: Jeg må gå betraktelig opp i pris for å finne for eksempel en himmelblå genser med ei gul and på, en rød- og hvitstripete genser, gressgrønne bodyer med oransje dinosaurer påtrykt. Heldigvis fins det håp. Etter flere år med svarte kjøkken, beige sofaer og millenniumsgrønne vegger, er farger tilbake i interiørbildet.

Tor Arnes gjenferd

Min bedre halvdel og jeg har sett på NRK-programmet «Nytt liv i gamle hus» i sommer. Den glade bergenseren Einar Nilsson, kjent fra «Tid for hjem» på TV2, følger opp mennesker som av ulike grunner (?) vil … ja, gi nytt liv til gamle hus. Det går sjokkerende sakte. En ting er at Tuva og Ronny aldri kjøpte det hotellet i Hellas (en slags forrett til sommerens tv-kosthold), men kan man virkelig vekke et råttent hus til live? Etter to sesonger vet jeg enda ikke riktig. Hus må laftes, bærebjelker slipes, vindusrammer dynkes i linolje og babyer fødes (flertallet av de med husprosjektene får langt flere barn enn snittet). Jeg kverner og kverner, på Oslo-måten, det vil si at hendene ikke er involvert, på appellen med disse prosjektene. Hva det koster!!! Det er hederlig, er det ikke? Og/eller konservativt? Utholdende, i hvert fall. For mange skal huset tilbakeføres til sin fordums glans for å kunne stå i 200 år til.

‘Tis the season

Ah, kva er det med denne tida på året som er så utruleg deilig? Jo visst var det trist når ein forsto at sommaren snart var over, at han som vanleg hadde flydd forbi. Men så, når lufta brått er klar som eit nyvaska vindauge og akkurat så varm at du kan gå i skjørt utan strømpebukse og ein passe tjukk genser (som varmar, men ikkje gjer ein sveitt), og ikkje berre det: Lufta kviskrar, som ho har gjort så mange gonger før, at no kan liksom alt skje, berre du følgjer med, men ikkje på ein masete måte, som sommaren kan gjere, men på ein stille, delvis nostalgisk og delvis håpefull, måte. Du får lyst til å sette på låtar om endring, du får lyst på endring generelt. Men, igjen, ikkje på ein masete måte, ikkje som når det er januar og marknadsføring om å bli eit betre menneske er overalt og trenger inn i hovudet så mykje at du til sist kjøper det trenings­abonnementet eller byrjar på ein tåpeleg, sjelutsugande periodisk faste. Nei, no skal ikkje noko abonnement kjøpast. For du innser at du heller vil gjere som Andreas Viestad sa i nyheitene: gå i skogen istadenfor inn i eit lokale utan vindauge og med lyd så høg at du fryktar han endeleg vil utløyse tinnitus. I skogen skal du plukke så mykje bær at du kan bli sjølvforsynt på syltetøy i eit år, og tyttebæra skal du bruke til dei norske husmannskost rettane du skal lage, som Viestad også gjekk i bresjen for. Du skal lese meir og du skal sove meir og du skal gjere yoga. Du skal verte eit betre menneske utan å prøve for hardt. Kanskje innser du at også denne endringa kan bli tvungen og kjip, viss du ikkje passar på.