Akkurat nå

Uff

I går kveld fikk jeg minimalisme-ånden over meg igjen, så nå blir det mye som havner i Uff-kontaineren. Først henta jeg eskene merka vinterklær fra kjellerboden. Tømte innholdet ut på stuegulvet. Sorterte etter plagg: gensere, luer, skjerf. Ja, nei, kanskje. Den lilla Fjellräven-lua gikk rett i nei-bunken, for selv om jeg likte den i fjor, liker jeg den julerøde fra Patagonia bedre, og dessuten har jeg en svart bomullslue fra Hennes og Mauritz som jeg foretrekker over alle de andre. En ekte minimalist trenger ikke mer enn to luer. Eller mer enn to skjerf, så det fra Uff får komme tilbake til Uff-kretsløpet. Det samme med det gul- og grønnstripete. Jeg talte tyve ullgensere – i tillegg til de jeg bruker hele året og høstgenserne. Dessuten er de fleste i nyanser av blått, grått, svart og hvitt. Noen er røde med mønster på, og én er fluffy og grønn, men den har jeg aldri brukt, så den havna i gibort-bunken. I år bruker jeg jo bare den svarte høyhalsa ullgenseren fra Petite knit, den svarte ullgenseren med lav hals fra Samsøe og den svarte bomullsgenseren fra And Other Stories, så de andre svarte genserne får slippe. Altså, jeg må jo beholde de tre tynne turtleneck-genserne og den ribbestrikka fra Portugal. For mange svarte gensere kan man vel uansett ikke få. Men de jeg har i andre farger, de lever farlig. Som den sennepsgule fra Fretex som jeg kjøpte i fjor, den brune med V-hals fra Zara 2019 (eller var det 2020?) og Designers Remix-genseren kjøpt på Tise i 2014 og siden nesten aldri brukt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Tohodet skapning

Mitt fødeår er 1999 - det stod derfor skrevet i stjernene, eller mine hender, at der, ja, der skal det fra cirka fylte 10 år alltid ligge en duppedings klar til å fange øyeblikket og dele det. Dette har forringet min evne til å fortelle historier, tror jeg. I stjernene stod det også skrevet at jeg skulle vokse opp på gård med sauer, griser, hester og høner. Hver vår skjer dette underet: lammingen. Det kan ikke overdrives med hvilken fascinasjon et barn overværer dette: ut av søya kommer det et lam. Ofte to! Øynene trillet ut av hodet på meg! En av disse vårene hadde jeg fått kloa i mammas digitalkamera. Jeg dokumenterte alt ivrig. Så kom våren og lammingen med den. Det ble rabalder, for det var en søye som hadde fryktelig med smerter.

Giftig kost

En gang hadde vi opprydning i kollektivet. Skikkelig opprydning. Min ene romkamerat hadde vært på et lengre opphold i India. Der hadde hun bodd i en liten landsby med en rekke andre kvinner som sammen var på en slags reise. Min romkamerat er jordmor, og jeg må innrømme at jeg trodde hun skulle på en hederlig reise for å bistå indiske kvinner med fødsel og barseltid. Så feil kan man ta. Da hun returnerte, kastet hun alt sukker, all gjær- og lys melbakst, unaturlige søtningsmidler, koffein og salte produkter i bosset. Nå skulle vi spise rett, proklamerte hun stolt som en moderne Kristus. Jeg forsto ikke hvorfor det måtte til, men hva visste vel jeg, en enkel, barnløs humaniorastudent. Men plutselig kom det for en dag: Hun hadde ikke hjulpet fødende kvinner, men betalt 70 000 kroner for å rense kroppen for toxics, altså giftige materialer.

Brennbart

Igjen. Det begynner å ule i systemene, og vi avbrytes i hva enn vi gjør. For undertegnedes del middag. Jeg er altfor gammel til å bo i studentby, men fort gjort når det er lettere å søke på Samordna opptak enn Finn.no. «You’re not you when you’re hungry» stemmer så visst. Nedtrykt av selvmedlidenhet tar jeg på meg flip-flops og går til trappa, for å legge ut på odysseen ned de sju etasjene til bakkeplan. Det blir for dumt å brenne inne, gjør det ikke? Flere tenker som meg og vi sleper oss ned trappegangen. Ved inngangsdøra henger en tavle som avslører hvilken leilighet djevelskapen begynte.