Akkurat nå

Kult

Velkomen til ei ny oppdatering her i spalta i soga om at eg held på å ta sertifikatet. For å kunne køyre opp må ein levere inn helseattest. Det er ei eigenerklæring om helse og ein attest frå optikar som testar sidesyn og slikt, sånn at ein ikkje er ei fare i trafikken. Eg ser ikkje særleg godt, så eg må ha briller for å køyre bil. Det er ikkje eit veldig stort problem, for eg må óg ha briller for å finne utgangsdøra frå leilegheita. Eller linser, då, som er det eg bruker.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Flaggtyven

De siste ukene har det knapt vært mulig å stikke hodet ut av døra uten å se det norske flagget på alt fra skjortebryst og hjemmesnekrede bøttehatter til melkekartonger og pakker med gulrøtter. Årsaken er selvsagt VM-feberen som herjer i landet vårt. Jeg tviler på at stortingsrepresentant Frederik Meltzer, som lanserte det norske flagget i 1821, i sin villeste fantasi hadde forutsett at flagget skulle bli gjenbrukt slik drøye 200 år fram i tid. Jeg vil også tro at respekten for flagget var så stor at vi må et godt stykke inn på 1900-tallet før det ble frigjort fra flaggstanga og brukt som identitetsmarkør på internasjonale idrettsarrangementer. All denne flaggingen har fått meg til å gruble over hvem som egentlig eier det norske flagget. Eller i mer juridiske termer: Hvem har rettighetene til det? Ja, jeg vet, svaret er nok bare et kjapt Google-søk unna. Men jeg vil ikke frata fantasien min gleden av å tygge litt på problemstillingen.

Tadsji­kistan

I Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe finnes et veldig godt eksempel på hvordan land med litt tvilsomt forhold til demokrati bygger statussymboler. Vi hadde planer om å besøke et nytt tehus i byen, men de planene gikk i vasken. For som det sto i en brosjyre: Dette nybygget var planlagt som et tehus, men endte med å bli et palass. Fort gjort, tydeligvis. Dermed gikk vi i stedet videre til luksushotellet like ved, der vi på ingen måte hadde råd til å bo, men kunne betale en mindre sum for å låne bassengområdet en dag. Det gjorde godt, for det var fryktelig varmt i den tadsjikiske hovedstaden. Et av mine første minner fra byen er at taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen, stoppet for å fylle bensin på en bensinstasjon som var en rusten tankbil med på­­montert bensinpumpe.

Ó, Guð!

For en del år siden flyttet jeg til en gård på Island for å skrive ferdig bacheloroppgaven min. Det var under pandemien, alt i Norge var stengt og jeg kjedet meg. Nord på Island var derimot lammesesongen i full gang, masse action, tenkte jeg. Og delvis fikk jeg også rett, for det var mye som skjedde akkurat i det sauen skulle føde. Utenom var det nokså stille. Jeg satt i stua, skrev på oppgaven min og kikket på et kamera bonden hadde installert nede i fjøset. Når sauen begynte å gå fram og tilbake betydde det fødsel, og jeg fjernet meg umiddelbart fra tastaturet, løp ut i garderoben, flekket på meg kjeledress, altfor store støvler og tok imot et lam. Selv om jeg ganske raskt og litt skuffet innså at jeg var et bymenneske som savnet brosteinskafeer, barer og venner i gangavstand, ble jeg etter hvert vant til gårdslivet. Mine nye venner – sauene, hestene og hønene – snakket ikke stort og var rett fram pragmatiske i sin livsførsel.