Anmeldelse

Den ujevne Rattle

Engelsk mesterdirigent har bedre grep om Bruckner enn om Mahler.

Mahler

Symphony nr. 9

Album

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Sir Simon Rattle (dir.)

BR Klasik

Bruckner

Symphony No 4

Album

London Symphony Orchestra

Sir Simon Rattle (dir.)

LSO Live

Sir Simon Rattle skapte seg et navn i musikkverden gjennom perioden med City of Birmingham Symphony Orchestra (1980-98), men det var etter at han overtok Berlinfilharmonien i 2002 at han sikret seg status som legende. Han forlot Berlin i 2018, men allerede året før tok han over London Symphony Orchestra, som han leder fremdeles. Fra neste sesong ovartar han dessuten det Bayerske Radioorkestret. Men Rattle forblir en ujevn dirigent, noe disse to nye innspillingene demonstrerer.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.