Akkurat nå

Tangloppe

Han skulle flytte inn i hodet sitt, bestemte han seg for der han sto og snudde på steiner i fjæra. Det var slik han fikk tankene i gang. Ikke bare var hybelen han leide, trang og uutholdelig, og boligprisene ufattelige, men renta så ut til å kjøre sitt eget kappløp til månen, og til tross for at det stadig ble skreket om at det ble født for få mennesker, kunne han vel ikke være den eneste som mente at det var nokså trangt om plassen på denne lille knausen? Han sparket opp en tangklase, og en krabbe ilte hurtig retning havet. Hodet, derimot, var romslig, endeløst, og hadde stått tomt i lang tid, så der var det mer enn nok av boltreplass. Både til bibliotek og treningsrom. Kanskje til og med et biljardbord? Ja, hva enn han kunne tenke seg, kunne han få plass til der inne. Nei, det ville være sløseri om han ikke grep sjansen. Så slapp han eiendomsmeklernes virkelighetsfjerne oppfatning av tid og rom også. Mørkt og godt, tenkte han (ekko, ekko, ekko) og så for seg det søte skallelivet idet han vippet opp en stor stein med tuppen av støvelen. Han kunne sitte for seg selv i mørket, med solbriller og en banancocktail, skjermet for vær og vind, i overført så vel som bokstavelig betydning. Krepsdyrtilværelse, tenkte han og fikk litt vondt av tangloppene, som for noen sekunder siden ante fred og ingen fare, men nå virvlet i sjokkartet panikk av det plutselige grå dagslyset. Misunnelsen slo ham. Om de kunne krype rundt i sitt eget mørke og meske seg, i ly for dagen, hvorfor ikke han også? De var vel ikke noe bedre enn ham? Eller kanskje var de det. Hvem veit når den første tangloppa bestemte seg for å krype under en stein. Lenge før denne åpenbaringen i fjæra i hvert fall. Den hadde skjønt det for lenge siden, og først nå slo det ham. Hodet hans skulle bli en stein, og han ei lita tangloppe. Han la steinen tilbake over de små krepsedyrene. Å leve under en stein, liksom det skulle være noe negativt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Patent

Det leses gamle barnebøker for tida, nærmere bestemt mine gamle, nederlandske barnebøker. Det viser seg som vanlig at hukommelsen min ikke duger til noe. Formative opplevelser viser seg å være en bisetning, mens jeg har glemt hele plottlinjer eller, som i tilfellet med «Tante Patent», en hel kulturkritikk. «Tante Patent» er en liten bok av Annie M.G. Schmidt, Nederlands ubestridte barnebokdronning. Forsida viser en tegning av en vill figur i lendeklede og med hornet hjelm, og en pen, lilla dame. Dette er tante Patent.

Spørsmål

Kvisslaget står i et alvorlig moralsk dilemma: Puben hvor vi kvisser har blitt fratatt skjenkebevilling og serveringsbevilling av kommunen fordi de ikke betaler skatt og moms, bryter skjenkevilkår og generelt har veldig dårlig orden på ting. Likevel holder de åpent. Jeg er litt i stuss på hvordan dette foregår. På grunn av ferieavvikling i laget fikk vi ikke stilt på kviss denne uka og sjekket opplegget. Men det skal ha vært kviss. Er det da ingen som griper inn? Er strenge beskjeder formidlet i brevs form som sendes via Altinn den eneste reaksjonsformen man har på regelbrudd? Har ikke næringsmiddeletaten en slags ICE-lignende stormtropp som kan rykke inn med militær-taktikker og stenge hele sjappa hvis de ikke følger reglene? Hvor rangerer brudd på skjenkeloven i den store sammenheng? På onsdag fikk 40 syklister 1950 kroner hver i bot for å kjøre på rødt, men pubeiere kan bare drite i reglene uten at det straffer seg? Nå har politiet mast seg til det beredskapssenteret på Sofiemyr, og de har helikopter.

Vinglepetter

Eg finn ikkje artikkelen igjen, men eg meiner å hugse at eg så ein eller annan meine noko om at det å vere ein vinglepetter har blitt eit samfunnsproblem. Noko i den duren. Eg kjende meg uansett treft. Eg er ein vinglepetter, og det har eg vel alltid vore. Når det kjem til små ting, som kva eg skal velje av snacks i butikken, kan eg bruke overmåteleg lang tid, noko som kan bli eit temmeleg stort tidssluk og at det endelege valet får altfor stor meining. Dersom eg, etter endeleg å ha betalt for noko, kjenner at nei, dette var ikkje rett val, kan kjensla av nederlag vere tyngande. Når det kjem til store ting, som kva eg skal gjere med livet mitt, utartar det seg noko annleis, men også litt (faretruande) likt. Her sjanglar eg mellom det eine og det andre i ein evig dirrande tilstand, som om eg faktisk var ein bøye på havet.