Akkurat nå

Tangloppe

Han skulle flytte inn i hodet sitt, bestemte han seg for der han sto og snudde på steiner i fjæra. Det var slik han fikk tankene i gang. Ikke bare var hybelen han leide, trang og uutholdelig, og boligprisene ufattelige, men renta så ut til å kjøre sitt eget kappløp til månen, og til tross for at det stadig ble skreket om at det ble født for få mennesker, kunne han vel ikke være den eneste som mente at det var nokså trangt om plassen på denne lille knausen? Han sparket opp en tangklase, og en krabbe ilte hurtig retning havet. Hodet, derimot, var romslig, endeløst, og hadde stått tomt i lang tid, så der var det mer enn nok av boltreplass. Både til bibliotek og treningsrom. Kanskje til og med et biljardbord? Ja, hva enn han kunne tenke seg, kunne han få plass til der inne. Nei, det ville være sløseri om han ikke grep sjansen. Så slapp han eiendomsmeklernes virkelighetsfjerne oppfatning av tid og rom også. Mørkt og godt, tenkte han (ekko, ekko, ekko) og så for seg det søte skallelivet idet han vippet opp en stor stein med tuppen av støvelen. Han kunne sitte for seg selv i mørket, med solbriller og en banancocktail, skjermet for vær og vind, i overført så vel som bokstavelig betydning. Krepsdyrtilværelse, tenkte han og fikk litt vondt av tangloppene, som for noen sekunder siden ante fred og ingen fare, men nå virvlet i sjokkartet panikk av det plutselige grå dagslyset. Misunnelsen slo ham. Om de kunne krype rundt i sitt eget mørke og meske seg, i ly for dagen, hvorfor ikke han også? De var vel ikke noe bedre enn ham? Eller kanskje var de det. Hvem veit når den første tangloppa bestemte seg for å krype under en stein. Lenge før denne åpenbaringen i fjæra i hvert fall. Den hadde skjønt det for lenge siden, og først nå slo det ham. Hodet hans skulle bli en stein, og han ei lita tangloppe. Han la steinen tilbake over de små krepsedyrene. Å leve under en stein, liksom det skulle være noe negativt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Fugl i nød

Det fins hull i systemet som ingen verken tetter eller snakker om. For eksempel: Hvem skal hjelpe bortkomne, skadde eller syke fugler i hovedstaden? En solskinnsdag i fjor sommer gikk jeg raskt gjennom Oslo sentrum. Den to måneder gamle babyen min lå hylende i vogna, og jeg hadde prøvd alt: byssing, mating, bleieskift – nå var det bare å komme seg hjem. «Pip, pip, pip», lød det da jeg passerte Det Norske Teatret. Og lyden kom ikke fra barnevogna. Foran den glassdekte fasaden, i solsteika og rett på asfalten, lå en lodden måseunge og skreik etter hjelp.

Saga blott

«Da-dam-pam-pa!» Og snart finnes ikke isbilen, heller. Det går ikke rundt mer, og derfor blir 2026 det siste året. Var det siste gang jeg så den en søndag i september, da den kjørte opp de stupbratte bakkene langt inne i Hardanger? Tantebarna mine kommer til å huske isbilen, de er store nok til det. Men for ettåringen min er løpet kjørt. Herved er min families tradisjonsrike lureri avviklet for evig og alltid: «Hør, her kommer fiskebilen!» Heldigvis har vi fortsatt Norge Rundt på NRK1, men snart tas vel det av lufta, og da er det ingenting igjen av stort, offentlig felleseie som binder Griegs «Norsk dans nr. 2» til de formative år.

Bæderommet 3

Vi er tilbake på gulvet der jeg satt omringet med papp, verktøy og en ferdig montert baderomshylle, og kikket nedi et stup – eller heller en rutsjebane av hvite fliser. Hvordan feste et 40 cm skap til en vegg med to eksisterende skruehull med 30 cm bredde? Med en montasjeskinne kunne jeg enkelt bare skrudd to skruer inn i de eksisterende hullene og hengt skinna på dem. Men i pakka lå det ingen sånn skinne!!! Skal jeg være helt ærlig, så husker jeg faktisk ikke hvordan jeg gjorde det. Det er mulig at det er slått inn en psykologisk forsvarsmekanisme, som når man fortrenger en traumatisk opplevelse. Men jeg husker at jeg boret inn i den tynne MDF-plata bakpå skapet. Her begynte jeg å gråte litt, for det gikk opp for meg at skapet mest sannsynlig ikke ville tåle sin egen vekt når jeg hang det opp.