Der ligger de nå, pakket inn i presenning, side ved side – avlange telt, en flyktningleir, fordrevet fra sitt naturlige element, men programmert til dvalemodus. Batteriene er tatt ut, motoren er impregnert, alt ferskvann er tappet. For mange av oss som bor ved kysten blir båten en naturlig del av tilværelsen, med bekymringer om vinteren for at presenningen skal løsne i et vær som ser ut til å bli mer ekstremt enn vi er vant til, men med gleder om sommeren som veier opp for all uro. Det er jo også paradoksalt å være mer urolig for båten når den ligger på land enn når den ligger på sjøen!