Noe av det mest nedslående ved diskusjonene om Ukraina-krigen er når levende menneskers reelle sjokk, smerte og sorg relativeres og reduseres gjennom uforpliktende whataboutisme og en brusende fjørprakt av narrativer som skal forklare hva krigen egentlig handler om. På betryggende avstand slenger man om seg med sammenligninger; som i en Facebook-oppdatering jeg nylig leste om at Putin kun gir 15 års fengsel for å bruke ordet krig når man «rapporterer om krig» mens USA vil gi Julian Assange hele 125 års fengsel for «å rapportere om krig».
Hva er denne trangen til å få krigen til å handle om alt mulig annet?
Himmel og brød
