Jeg sitter på stuegulvet hjemme hos kusinen min og leker med datteren hennes. Hun er knapt ett år gammel, men det er tydelig at hun forstår hva som menes om noen signaliserer at det er tid for å spise, bade eller leke. Draget av forståelse over et så ungt fjes, en kropp som ennå ikke kan holde seg oppe av seg selv, forundrer meg. Når man sier navnet hennes, retter hun oppmerksomheten mot en med øyne som besitter en så stødig og distinkt lysende fornemmelse av jeg.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
