Noe av det jeg liker aller best i Marilynne Robinsons romaner, er at hun viser kompleksiteten i måten ting skjer på i livet, for eksempel når Jack – den fortapte sønn i Gilead-kvartetten – forlater det lille, fiktive stedet Gilead og blir borte i tjue år. Hvorfor tar det så lang tid før han kommer hjem igjen? Jack dro fra et barn han ikke klarte å være far til. Så er det én forklaring, forstår leseren, det finnes også andre – men det slående med Robinson er at hun ikke forklarer. Hun skriver frem en erfaring som i hverdagen har det med å forsvinne for en: Det er så mange grunner til at ting blir som de blir. Man skulle kanskje tro at hun med dette lar leseren synke ned i eksistensielle grublerier, men det føles tvert imot som et løft. Plutselig er man i kontakt med rikdommen i et øyeblikk, alt som virker samtidig: egne og andres valg, vilje, ubevisste tankemønstre og tilfeldigheter ingen av oss rår over. I de forenklende forklaringenes tid – som jeg av og til får lyst til å kalle vår tid – puster man litt friere etter å ha lest Marilynne Robinson.
Kompleks: I de forenklede forklaringers tid puster man friere etter å ha lest Marilynne Robinson.
En usynlig omsorg
