DebattLærerstreik

Streikerett

Stein Evju, professor emeritus

I kronikken «Lærerstreikens dilemma» (5. september) peker Anette Hemmingby på at to grunnleggende rettigheter står mot hverandre: barns rett til opplæring, som har vern etter Grunnlovens § 109, og retten til streik. For streikerettens del viser hun til «internasjonale regelverk» om organisasjonsfrihet, blant dem ILO-konvensjon nr. 87 og EMK. Men her mangler det en dimensjon. Også retten til streik har grunnlovsvern. Høyesterett har tolket Grunnlovens § 101 om organisasjonsfrihet slik at bestemmelsen er i tråd med EMK art. 11. Høyesteretts dom i «Holship-saken» fra 2016 bygger på dette. Derfor er det ikke dekkende, men en omvei, bare å vise til internasjonale konvensjoner. I lærerstreiken er det snakk om to grunnleggende rettigheter på samme nivå, to grunnlovsbeskyttede rettigheter. De må avveies mot hverandre. Det kan involvere en proporsjonalitetsvurdering, slik Hemmingby er inne på. Men den vil ikke være enkel. I det store bildet er det et lite antall barn som rammes. Helsemyndighetene vurderer dessuten ikke «liv og helse» i denne sammenhengen. Da blir vurderingen desto vanskeligere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

India

Søt profitt, bitter ettersmak

Internasjonalt framstår det norske oljefondet som et forbilde for etisk kapitalisme. Med over 2100 milliarder dollar under forvaltning er det verdens største statsfond, bygget på oljerikdom og forvaltet ut fra en idé om at offentlige midler skal investeres ansvarlig og i tråd med menneskerettighetene. Dette settes på prøve i sukkerrørsfeltene i Maharashtra i India. Indian Sugar Industry Workers Association (ISWA) organiserer sukkerrørinnhøstere, møllearbeidere og ansatte innen transport og lagerhold over hele Indias sukkerbelte. Vi ber om at norske pensjonspenger slutter å finansiere en industri basert på systematiske brudd på menneskerettighetene. India er verdens største sukkerprodusent, og sukker er en vesentlig del av den indiske økonomien. Det amerikanske arbeidsdepartementet har knyttet sukkerrørshøstingen i Maharashtra til tvangsarbeid. Oxfam Indias rapport «The Human Cost of Sugar» dokumenterer hvordan forsyningskjeden bygger på uformell arbeidskraft fanget i fattigdom og gjeldsslaveri, der kvinner og barn bærer den tyngste byrden. Kvinner rammes på et særlig brutalt vis.

Skrevet anonymt og på vegne av
Pengepolitikk

Rødt vil endre mandatet til Norges Bank

I avisa den 15. mai kommer Roman Eliassen med besynderlige påstander om Rødts rentepolitikk. Han anklager oss for å ha gjort sentralbanksjefen til en klassefiende i stedet for å diskutere Norges Banks mandat. Her er det nødvendig med en oppklaring. Rødt er fullt klar over at sentralbanksjefen utfører et oppdrag som Stortinget har satt henne til, selv om dette knapt nok kan være et argument for at måten banken utøver dette oppdraget på bør være hevet over enhver kritikk. Uansett er hovedmålet vårt, som vi blant annet har meldt i nettopp Klassekampen, å endre mandatet til Norges Bank. Konkret mener vi at sentralbanken i større grad må skille mellom prisvekst som skyldes forhold i den norske økonomien og prisvekst vi importerer utenfra. Da slipper vi at norske arbeidsfolk blir straffet for Donald Trumps krig i Iran.

Mímir Kristjánsson,
Stad skipstunnel

Aps lynavleiar

Kvar gong statsminister Støre og finansminister Stoltenberg skal snakke om «ansvarleg pengebruk», dreg dei fram det same prosjektet: Stad skipstunnel. Dette éine, relativt rimelege samferdsleprosjektet på Vestlandet har blant Ap-toppane og Oslo-eliten elles blitt sjølve symbolet på sløsing. Det er ein lynavleiar. Stad skipstunnel er ei tydeleg avgrensa éingongs­investering som er langt billigare enn dei fleste større veg- og jernbaneprosjekt på det sentrale Austlands-området, og heller ikkje bind opp framtidige investeringar for å kunne ta ut prosjektnytten (slik som å bygge delstrekningar på Intercity eller motorvegar). Samtidig viser tal frå Samferdselsdepartementet at ei rekke veg- og jernbaneprosjekt – mange av dei på Austlandet – har dårlegare samfunnsøkonomisk lønsemd enn Stad Skipstunnel. Likevel går desse prosjekta vidare, med Ap-toppane si heilhjarta støtte. Stad skipstunnel derimot, skal stoppast, med høgast mogleg medieprofil. Kvifor? Fordi det er lett. Det er langt frå makta, det gjeld næringar og ei transportform (sjøtransport) som mange i Oslo-bobla ikkje kan så mykje om, og det skaffar deg goodwill blant kommentariatet i Oslo-gryta, blant dei Oslo-utdanna og Oslo-busette byråkratane i Finansdepartementet – ja, til og med hos Sløseriombudsmannen, langt inne i dei djupe skogane i Østerdalen. For meg er dette grenselaust provoserande.

Alfred Bjørlo