DebattLærerstreik

Streikerett

Stein Evju, professor emeritus

I kronikken «Lærerstreikens dilemma» (5. september) peker Anette Hemmingby på at to grunnleggende rettigheter står mot hverandre: barns rett til opplæring, som har vern etter Grunnlovens § 109, og retten til streik. For streikerettens del viser hun til «internasjonale regelverk» om organisasjonsfrihet, blant dem ILO-konvensjon nr. 87 og EMK. Men her mangler det en dimensjon. Også retten til streik har grunnlovsvern. Høyesterett har tolket Grunnlovens § 101 om organisasjonsfrihet slik at bestemmelsen er i tråd med EMK art. 11. Høyesteretts dom i «Holship-saken» fra 2016 bygger på dette. Derfor er det ikke dekkende, men en omvei, bare å vise til internasjonale konvensjoner. I lærerstreiken er det snakk om to grunnleggende rettigheter på samme nivå, to grunnlovsbeskyttede rettigheter. De må avveies mot hverandre. Det kan involvere en proporsjonalitetsvurdering, slik Hemmingby er inne på. Men den vil ikke være enkel. I det store bildet er det et lite antall barn som rammes. Helsemyndighetene vurderer dessuten ikke «liv og helse» i denne sammenhengen. Da blir vurderingen desto vanskeligere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Ki

KI er en fagfor­eningssak

Jeg har vært medlem i Forskerforbundet siden jeg var phd-­stipendiat, mest på grunn av navnet, tror jeg. Som nyansatt forsker tenkte jeg dessverre ikke på at forskjellige fagforeninger har forskjellige politiske ståsteder. Men det siste året har jeg lett forgjeves etter Forskerforbundets KI-politikk. Da nestleder i forbundet, Hilde Gunn Slottemo, skrev om KI i Klassekampen 15. oktober håpte jeg å se noe. Men hennes poeng er bare at vi bør unngå en polarisert debatt, og ikke moralisere over enkeltpersoners KI-bruk. Så skriver hun at vi ikke skal være som luddittene, som knuste maskinene.

Jill Walker Rettberg
Barnehager

Når de minste blir et forhand­lingskort

Barndommen skjer her og nå, og den har ingen pauseknapp. Politiske retningsvalg får derfor umiddelbar påvirkning på barndommen. Onsdag 7.oktober presenterte regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2027. Her foreslår regjeringen å redusere tilskuddet til toppet bemanning med 30 prosent. Dette er et overraskende grep fra et parti som gikk til valg på at alle barn skulle ha et barnehagetilbud der det er nok voksne til stede. Er denne reduksjonen i tilskuddet et forhandlingskort til de partiene som skal være med på å forhandle frem endelig budsjett? Når regjeringen foreslår å redusere tilskuddet til toppet bemanning så skaper det bekymring. Det skaper bekymring for at regjeringen ikke lenger prioriterer økt bemanning til en barnehagesektor i krise.

Mari Bjerke
Lederlønninger

«Da lo Forbunds­dagen»

Det har vært en del debatt i det siste om millionene som fyller lommene til ledere i statlige virksomheter, og som Arbeiderpartiet forsvarer med nebb og klør. De er jo så flinke, heter det, og med så stort ansvar, så da må de selvsagt få tjene 4–5 ganger mer enn statsministeren. De er svært interesserte i jobben, men tar den ikke uten disse millionene. Styret er uavhengig, vi kan ikke instruere dem om lavere lønn, sier statsråden, enda alle vet at det er eieren som bestemmer. Dette sa også, så vidt jeg husker, eieren av Rema da dette spørsmålet var oppe mens Giske var statsråd. Eieren bestemmer, sa Rema-sjefen, og får styret en beskjed de ikke følger, så er det vekk med dem! Men det vil ikke Arbeiderpartiet som samtidig hevder at de er for mindre forskjeller. Det minner meg på en liten hendelse i Berlin i 2005 da sosialdemokrat og forbundskansler Gerhard Schröder gikk av for å overta en millionjobb i russiske Gazprom. I sin avskjedstale i Forbundsdagen, som jeg så i en tysk avis, sa han at han ikke tok denne jobben for pengenes skyld, men fordi den interesserte han. «Da lo Forbundsdagen.».

Per Velde