DebattLærerstreik

Streikerett

Stein Evju, professor emeritus

I kronikken «Lærerstreikens dilemma» (5. september) peker Anette Hemmingby på at to grunnleggende rettigheter står mot hverandre: barns rett til opplæring, som har vern etter Grunnlovens § 109, og retten til streik. For streikerettens del viser hun til «internasjonale regelverk» om organisasjonsfrihet, blant dem ILO-konvensjon nr. 87 og EMK. Men her mangler det en dimensjon. Også retten til streik har grunnlovsvern. Høyesterett har tolket Grunnlovens § 101 om organisasjonsfrihet slik at bestemmelsen er i tråd med EMK art. 11. Høyesteretts dom i «Holship-saken» fra 2016 bygger på dette. Derfor er det ikke dekkende, men en omvei, bare å vise til internasjonale konvensjoner. I lærerstreiken er det snakk om to grunnleggende rettigheter på samme nivå, to grunnlovsbeskyttede rettigheter. De må avveies mot hverandre. Det kan involvere en proporsjonalitetsvurdering, slik Hemmingby er inne på. Men den vil ikke være enkel. I det store bildet er det et lite antall barn som rammes. Helsemyndighetene vurderer dessuten ikke «liv og helse» i denne sammenhengen. Da blir vurderingen desto vanskeligere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Bydelsreform i oslo

Kultur­skolen blir mer tilgjen­gelig

Kunst og kultur er avgjørende for barn og unge, og bidrar til fellesskap, mestring og tilhørighet. I forbindelse med bydelsreformen foreslår byrådet å flytte kulturskolen til bydelene. Det gjør vi for å styrke tilbudet til barn og unge, og sikre at flere får mulighet til å delta. Anne Jordhus-Lier, Sidsel Karlsen og Siw Graabræk Nielsen stiller flere spørsmål om kulturskolens rolle i Oslo i et innlegg i Klassekampen 11. mai. De spør om en overføring til bydelene vil gjøre tilbudet bedre og mer tilgjengelig. Jeg mener svaret på det er ja. Kulturetaten, som er ansvarlig for hele byens 700.000 innbyggere, kjenner forståelig nok ikke innbyggerne like godt som en fremtidig bydel som vil tjene om lag 90.000 innbyggere.

Saliba Andreas Korkunc
Rødt

Rødts strategi

Så bra at det etter ti dagar kom svar på mitt korte innlegg «Boye Ullmann og RU» – frå Rødts fremste agitator, Mímir Kristjánsson! Mitt poeng var at skoleungdommen stemte på moderpartiet både i 2007 og i 2025, da oppslutninga om RV/Rødt fall frå 6,7 til 2,7 prosent. «Altså kan det vere partiet Rødt som ikkje lenger fenger blant skoleungdommen», som eg skreiv. Ka som er usant i det, går over min forstand. Kristjánsson gjentar fortellinga om at det var Rød Ungdom frå starten av 2000-talet som løfta Rødt inn på Stortinget – og det er mykje rett. Men er det dermed ei bein politisk linje frå Rød Ungdom i 2007 til stortings-Rødt i 2026, slik Kristjánsson vil ha det til? Da må forsvarsforliket på Stortinget vere like attraktivt for skoleungdommen i dag som Rødt og Rød Ungdoms kritikk av Norges og Natos krig i Afghanistan- og neglisjeringa av eit nasjonalt forsvar var i 2007. Etter åtte år i regjering var ikkje SVs regjeringsstrategi noko som fenga, ikkje minst på grunn av Nato-krigane i Afghanistan og Libya. Da Støre i valkampen i 2017 avviste å ta Rødt inn i regjering – han ville heller ha Venstre og Kristelig Folkeparti – sa stortingskandidat og Rødt-leiar Moxnes at han var einig med Støre: «Rødt skal ikkje i SV-fella og spise kamelar til frukost og kvelds». Ved nominasjonen i Oslo ved siste stortingsval brukte han heilt andre ord.

Brigt Kristensen
Abort

Abort­his­torie

Mímir Kristjánsson, jeg hørte deg diskutere med KrFs Ystebø. Du gjorde det bra, bortsett fra da dere kom inn på abort. Jeg anbefaler å lese aborthistorie. Ellen Aanesens bok «Ikke send meg til en kone, doktor» vil gi masse gode argumenter. Saken handler om hvem som skal bestemme – du kan totalforby abort, det betyr at kvinner tyr til all slags farlige metoder. I 1968 døde en kvinne av illegal abort i Norge, den siste vi veit om.

Unni Rustad