DebattLærerstreik

Streikerett

Stein Evju, professor emeritus

I kronikken «Lærerstreikens dilemma» (5. september) peker Anette Hemmingby på at to grunnleggende rettigheter står mot hverandre: barns rett til opplæring, som har vern etter Grunnlovens § 109, og retten til streik. For streikerettens del viser hun til «internasjonale regelverk» om organisasjonsfrihet, blant dem ILO-konvensjon nr. 87 og EMK. Men her mangler det en dimensjon. Også retten til streik har grunnlovsvern. Høyesterett har tolket Grunnlovens § 101 om organisasjonsfrihet slik at bestemmelsen er i tråd med EMK art. 11. Høyesteretts dom i «Holship-saken» fra 2016 bygger på dette. Derfor er det ikke dekkende, men en omvei, bare å vise til internasjonale konvensjoner. I lærerstreiken er det snakk om to grunnleggende rettigheter på samme nivå, to grunnlovsbeskyttede rettigheter. De må avveies mot hverandre. Det kan involvere en proporsjonalitetsvurdering, slik Hemmingby er inne på. Men den vil ikke være enkel. I det store bildet er det et lite antall barn som rammes. Helsemyndighetene vurderer dessuten ikke «liv og helse» i denne sammenhengen. Da blir vurderingen desto vanskeligere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Krig

Et humanitært spørsmål

Storkrigen i Midtøsten har dominert nyhetsbildet i over to uker. Med nesten konstante rapporter om bomber og missiler, strandede nordmenn og båter i brann i Hormuzstredet har vi fulgt krigens utvikling minutt for minutt. Men de humanitære konsekvensene av krigen har vi ikke hørt nok om. For til syvende og sist rammer krig mennesker. Krig rammer vanlige familier, barn, kvinner og menn, som får livet snudd på hodet. I Libanon har krigen drevet over 800.000 mennesker på flukt fra hjemmet sitt. Det har skjedd så brått og i så stor skala at mange av dem nå sover under åpen himmel i Beiruts gater, til tross for at lokale myndigheter og hjelpeorganisasjoner gjør sitt beste for å hjelpe.

Åsmund Aukrust
Bensin

Ja til 50 kroner literen!

I Klassekampen 12. mars maler Kjetil Storesletten en 35-kroners fanden på veggen. Som all annen prisstigning, er økt bensinpris sosialt urettferdig. Klima blir på sin side ikke nevnt i saken. Transportetater som Vegvesenet og Avinor har anslått at en drivstoffpris på 50 kroner literen må til for å nå 2030-målet for transport. Ville ikke det være enda mer sosialt urettferdig? Selvfølgelig, men samtidig: Det er bare en stadig stigende bensinpris som kan redusere klimagassutslippene fra transport så det monner. Dette er klimapolitikkens grunnleggende dilemma: Det som reduserer utslipp mest effektivt – en stadig stigende bensinpris – er sosialt urettferdig og er derfor politisk umulig. Finnes det en løsning på dette dilemmaet? Ja, omfordeling! For hvis man delte ut statens inntekter fra økt CO₂-avgift med en lik andel til alle, ville de rike betale inn mer enn de får igjen.

Anders Ekeland og og Hallvard Birkeland
Ukraina

Brev fra en konvoi uten problemer

Erik Røed beskriver i Klassekampen 11. mars en konvoi av nærmest ubrukelige biler på vei til Ukraina. Hvis hans beskrivelse er korrekt, er det selvsagt alvorlig. Ukrainske soldater og sivile fortjener ikke å få kjøretøy som bryter sammen før Vestby. Derfor er det viktig å spørre: Hvem sto bak transporten? For et år siden deltok jeg selv i en transport av biler til Ukraina. Bak initiativet sto organisasjonen Fritt Ukraina, ledet av Natalia Antonia Golis.

Bård Bergsjø