I sommer var det mange som reagerte sterkt da Ungarns statsminister Viktor Orbán snakket om å stå imot ‘raseblanding’. «Vi er villige til å blande oss med hverandre, men vi ønsker ikke å bli et raseblandet folk,» uttalte Orbán i en tale.
Nyhetsverdien ble styrket av at en av hans rådgivere sa opp jobben, og uttalte at selv Goebbels ville likt talen. Ikke i sitt villeste mareritt kunne hun – jødisk, med foreldre som overlevde Holocaust – forestille seg at han ville holde en slik rasistisk tale. Hun hadde da jobbet for Orbán siden han kom til makten i 2010.
Reaksjonen hennes ga et misvisende inntrykk av at talen representerer et markant brudd i Orbáns retorikk. I så måte er hennes plutselige forferdelse et godt eksempel på hvordan mange av Orbáns støttespillere konsekvent har forholdt seg selektivt til Orbáns verdenssyn.
For talen i sommer burde ikke komme som en overraskelse. Som hans talsmann presiserte, har Orbán formulert tilsvarende poenger 63 ganger i løpet av de siste sju årene. I 2018 uttalte han at Ungarn ikke ønsker at deres «(hud)farge [...] skal blandes med andres». FNs høykommissær for menneskerettigheter reagerte da skarpt: Orbán var en rasist og xenofob.
Etnonasjonalismen, rasismen, og fremmedfiendtligheten er en grunnleggende del av hans ideologi. Men som regel har poenget om ‘blanding’ vært formulert ikke med referanse til hudfarge, men religion, kultur, og sivilisasjon. Orbán har lenge snakket om en ‘muslimsk invasjon av Europa’; om flyktninger som ‘muslimske inntrengere’; og om behovet for å stå imot å bli et ‘blandet samfunn’. Med kjent høyreradikal retorikk, har han snakket om å bevare et ‘ungarsk Ungarn’.
Ungarn skal forbli en kristen og – implisitt eller eksplisitt – etnisk ungarsk nasjon.
Orbán reproduserer tankegods direkte fra ytterste høyre. Parallelt har han ført en vellykket strategi med å appellere til verdikonservative intellektuelle. I 2014 markerte han avstand til Ungarns status som et prakteksempel på vellykket overgang til liberalt demokrati med å ta til orde for et ‘illiberalt demokrati’ etter asiatisk modell. I senere år har hovedfokuset imidlertid ligget på Ungarn som et ‘kristent demokrati’.
«Partiene insisterer på at de bare er konservative»
Orbáns kristne vending har gjort ham svært populær i enkelte verdikonservative kretser internasjonalt. Sammen med den polske regjeringen har Orbáns Ungarn representert nasjonalkonservatisme som en særegen ideologi. Følgelig var Orbán hovedtaler da amerikanske, europeiske og israelske konservative intellektuelle inviterte til en ‘nasjonalkonservativ konferanse’ i Roma i 2020. Konferansen illustrerte hvor flytende grensene mellom ytre høyre og enkelte konservative kretser har blitt. Foruten kjente intellektuelle, var blant annet de britiske toryene, det polske Lov- og rettferdighetspartiet, Det italienske brorskap, og Sverigedemokraterna representert.
I både Ungarn og Polen har retorikken om nasjonalkonservatisme vært sentrert rundt beskyttelse av den heteronormative familien, (nasjonal)statens suverenitet og kristen verdiarv. Samtidig har ideologien vært uløselig forbundet med hvordan myndighetene har snakket om muslimer, minoriteter, og flyktninger. I Polen har eksempelvis lederen for regjeringspartiet snakket om hvordan muslimske migranter «bringer med seg alle slags former for parasitter». I kjent stil hevdes det at dette kun er legitim ‘innvandringskritikk’.
Når konservative intellektuelle har forsvart Orbáns ‘verdikonservatisme’, overser de gjerne sentrale høyreradikale sider ved politikken. I Norge har dette kommet tydeligst til uttrykk hos professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlarys forsvar for Orbáns ideologi. I denne tolkningen inngår Orbán i en legitim kulturkrig, imot et liberalt og sekulært EU, og imot liberal migrasjonspolitikk og ‘radikal kjønnsideologi’. Et hovedpoeng er at den gyldige demokratikritikken må holdes atskilt fra ‘det man misliker politisk’.
Det er et legitimt poeng. Den grumsete etnonasjonalismen og fremmedfiendtligheten er imidlertid en helt grunnleggende del av Orbáns verdenssyn. Det er slående hvor villige enkelte verdikonservative intellektuelle har vært i å enten implisitt, eller eksplisitt, akseptere denne siden ved politikken. Ved å overse den, bidrar man også til å renvaske ideologien.
Orbáns posisjon i enkelte konservative miljøer er dermed et godt eksempel på hvor normalisert høyreradikal politikk har blitt i løpet av 2000-tallet. Normaliseringen handler ikke kun om partier, men om spredning og aksept av høyreradikal retorikk.
Samtidig nekter aktørene selv for koblingen. En av verdens fremste eksperter på ytre høyre, Cas Mudde, har poengtert det slik, med referanse til blant annet Orbáns parti Fidesz: Partiene insisterer på at de bare er konservative. Mange aksepterer dette, «lenge etter partienes forvandling til det populistiske radikale høyre».
Skal Ungarns verdenssyn forsvares, kan man ikke se vekk fra den avgjørende rollen etnonasjonalisme, rasisme, og fremmedfiendtlighet spiller i regimets retorikk. Som Zoltán Kovács, Orbáns internasjonale talsmann, poengterte etter talen om raseblanding i sommer: «Statsministeren sa ikke noe her han ikke har sagt før».
