Kaja Schjerven Mollerin etterlyser nytenkning om Ways of Seeing – og lanserer selv et ureflektert Bertehussen-forsvar.

En apologi for kultur­kri­gerne

MÅTER Å SE PÅ: Når Hanan og Sara i teaterstykket «Ways of Seeing» ligger i buskene og betrakter maktens hus, er det en protest. Men de vet at gesten er fåfengt, skriver Sverre Knusen. FOTO: LEIF GABRIELSEN, BLACK BOX

«We need to get rid of all this woke rubbish», uttalte Storbritannias nye innenriksminister, Suella Braverman, som ett av sine fem hovedpunkter i den nå avsluttede statsministervalgkampen. Det er kulturkrig, og hovedfienden i august 2022 var ikke overraskende transkampen. Bravermans andre talepunkter handlet om enda hardere flyktningpolitikk, å «løse» levekostnadkrisen med skattelettelser, krympe staten og ta avstand til Den europeiske menneskerettsdomstolen. I 2019 hevdet hun også å være «engasjert i kampen mot kulturmarxisme, der forbud har blitt obligatorisk, ytringsfrihet har blitt tabu, og våre universiteter [...] blir kvalt under sensur og scenenekt».

Med andre ord